Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
Denne gjengen håper den helt spesielle sporten blir mer populær i Oslo: – Det er lav terskel for å komme inn og gjøre det bra
De lidenskapelige spillerne av trøndersporten har tatt på seg oppdraget med å gjøre “basse” til et velkjent navn i hovedstaden. Se videoen av spillet.
Publisert
En gjeng lidenskapelige “basse”-spillere har stilt seg opp for å spille på Lille-Bislett, rett bak fotball- og basketballbanene.
Audun Dehlin Leraan, som er initiativtager bak instagramkontoen basseboys, forklarer gladelig hva dette er, for utenforstående.
– Basse er en trøndersk folkesport, som nå har migrert til Oslo. Helt enkelt forklart, så går det ut på at man har bassen, som hver spiller skal forsøke å unngå å få inn i sin egen ring, eller “rute” som vi kaller det på bassespråket.
– Får du X antall poeng imot deg, så er du ute, og man spiller til det står igjen en vinner.
Bassen er en liten ball-lignende sak, laget av oppklipte sykkelslanger, som så er knytt sammen.
Det trengs med andre ord ikke en kjempestor lommebok for å kunne spille basse.
Lavterskelsport
– Jeg syns jo det er en veldig egalitær sport, altså at det er lav terskel for å komme inn og gjøre det bra. Det er ikke sjeldent at en nybegynner vinner, som jeg synes er hyggelig, forteller Ola Eidet, fra Grünerløkka.
Ola, som hevder å være den første i trøndergjengen til å lage sin egen basse, mener det er en enkel sport å slenge seg med på for utenforstående.
– Hvis man ser en bassegjeng så er det bare å gå bort å se hva som skjer, og brått så har du fått deg din egen rute, sier Ola.
– Mulighet til å engasjere seg for noe felles
Audun forteller at han har rukket å identifisere tre grunner til at det er verdt å drive med bassesporten:
– Det ene er at man kommer seg ut i frisk luft. Det andre er at man får muligheten til å engasjere seg for noe felles med kameratene sine, forteller Audun og fortsetter:
– Det som imidlertid gjør at jeg setter sånn pris på basse er de få øyeblikkene jeg får være helt alene med bassen, bare meg og bassen. De øyeblikkene synes jeg er helt livsnødvendige.
Ikke bare for trøndere
Med instagramkontoen "basseboys" ønsker Audun å skaffe litt blest rundt bassesporten, slik at kanskje flere hiver seg med.
– Der legger vi ut memer, humor, basserelaterte ting, og kanskje videoer fra dagens økt.
Audun legger til at han får god hjelp av kompisen Håvard Middagsmo Roald, som en fort hører at slettes ikke er fra Trøndelag.
– Nei jeg er fra Ski, men jeg flytta opp til Trondheim da jeg var 22. Så fikk jeg noen trøndervenner der, og så ble deres venner mine venner og så bare forvillet jeg meg inn i denne vakre sporten, forteller Håvard.
Bare å slenge seg med, også for jentene
Ebba Østereng er den eneste jenta til stede denne bassekvelden. I tillegg er hun heller ikke trønder.
– Men æ har blitt trønder med å bo med trøndera, sier Ebba med en spøkefull tone på trøndersk.
Hun mener det ikke er noe i veien for å slenge seg med på bassen, ei heller for jentene.
– Men er ikke det bare fint da? Om det kommer en søt jente bort og vil bli med? sier hun.
– Handler om å ha det hyggelig
Håvard legger til at noe av det som er så appellerende med denne sporten er den avslappede stemningen rundt det hele.
– Man kan ta seg en sigg, man kan ta seg en øl og bare ha det hyggelig, forteller Håvard.
Hyggelig ser det absolutt ut til å være. Imellom slagene sitter gjengen og sipper på en øl, slenger godlynte vitser til hverandre, og kommenterer bassespillet selvsagt.
– Ja, nei, nå holder vi på å varme opp til noe bassespill her, så noe intervju det har jeg ikke tid til. Skal du bli god i basse, må du spille, sier Bjørnar Winnberg spøkefullt.
Vinneren får spille med skinnvesten
Ja, for selv om det er en lugn stemning preget av en god gjeng som er der mest for å henge, så spilles det basse for å vinne.
For anledningen har Audun tatt med en skinnvest, som gis videre til vinneren av basse-spillet.
– Denne gjeve skinnvesten får vinnere spille med, og nyte å ha på seg, til den tiden kommer hvor vedkommende må gi den videre, forklarer Audun, som legger til at dette ikke er tradisjonell basse-tradisjon, men noe Håvard har funnet på.
En slags trøndersk vandrepokal, med andre ord.