Mors dagbok: Julefeiringen i 1944, det siste krigsåret

De som var barn og ungdommer under 2. Verdenskrig fikk en annerledes oppvekst enn generasjonene før og etter. 

Min mor Torbjørg Sethnes dagbok gir oss et godt innblikk i hvordan livet artet seg til hverdag og fest under denne tiden, da hun vokste opp på Lilleborg fabrikker og gikk på Sagene skole og deretter på Oslo Kathedralskole.

Vanskelig balanse

Torbjørg var tolv år da krigen begynte, og som fjortenåring i 1943 tok hun dagbokspennen fatt, og la den deretter ned igjen etter russetiden i 1946. 

Familien, som bodde i funksjonærboligen Laboremus inne på Lilleborg fabrikker, besto i tillegg til Torbjørg og hennes to år yngre lillebror Hans Jacob, av moren Ruth og faren Magne – altså mine besteforeldre.

Ettersom fabrikkdirektøren ble fengslet og sendt i tysk fangeleir og den tekniske direktøren måtte flykte til Sverige, så ble det min bestefar, sivilingeniøren Magne, som måtte overta ansvaret for bedriften – en vanskelig balansegang under krigsårene, med en nazist innsatt som virksomhetens forvalter.

Et teppe av poteter

Datterens dagbok gir slik sett et godt bilde av hvordan denne jenta, med bakgrunn i borgerskapet, opplevde overgangen fra barn til voksen: Her beskrives alt fra skolehverdag, moter, klesmangel, musikk og forelskelser – til forventede sabotasjeaksjoner.

Hele fortellingen har også et annet bærende element – nemlig mat, noe mor senere lo mye av. Familiens hovednæringsmiddel under krigen var poteter, og selv om dette bare nevnes spesifikt et par ganger, så lå det nærmest et teppe av poteter over hele krigskostholdet.

Poteter til frokost, lunsj og middag var ikke uvanlig og de kom i alle fasonger, til og med som kakebunn til bløtkaker. Til sammen fortærte familien rundt ett og et halvt tonn poteter i året, og da potetene en vinter frøs måtte de likevel spises. 

For den som ikke vet hvordan selvfrosne poteter smaker – de er søtlige og alt annet enn gode – men ned måtte de likevel.

Familiens matmessige «konkurransefortrinn» i forhold til mange andre var likevel at alle som jobbet på fabrikken fikk såkalt herdet fett til husholdningen, altså oljer som var bearbeidet til fast fett uten spesiell smak, i motsetning til alle de norske familiene som var henvist til å steke i tran. 

Dessuten var bestemor Ruth en glimrende kokk som i et knipetak nærmest kokte suppe på en spiker og kunne trylle frem godbiter av krisevarer.

Danskesuppe og svenskepakke

Lilleborg fabrikker var i utgangspunktet en såpefabrikk med fett som hovedråstoff, og ble dermed regnet som en krigsviktig industri – av både tyskerne og hjemmefronten. 

Blant annet produserte Lilleborg den såkalte B-såpen, et kriseprodukt av en håndsåpe som de fleste var henvist til å bruke, og som har blitt et symbol for de erstatningsproduktene som dominerte varehandelen etter hvert som knappheten på vanlige husholdningsartikler økte.

Til gjengjeld beskriver dagboka nesten ethvert måltid som ikke bare besto av poteter, og dermed er boka en rik kilde til borgerskapets kosthold under krigen. 

Den gang utviklet barn seg også senere fysisk, og dermed skjedde overgangen fra barn til ungdom for de flestes vedkommende først i fjorten- femtenårs-alderen, og med det fulgte en naturlig sterk sultfølelse.

Dette reflekteres både direkte og indirekte i dagboken, som da mor den 1. mars 1942 skrev at sukkererter, kålrot og maineper hadde spiret, et litt uvanlig dagboksnotat fra en ikke spesielt hageinteressert 13-åring. 

Og året etter: «Jeg har også fått mani for å lese kokebøker, hva nå grunnen kan være. Hm!»

Vi skal også ta med i betraktningen at etter hvert som krigen skred frem, ble matvaresituasjonen stadig vanskeligere, og især i byene.

 Hadde det ikke vært for den storstilte matvarehjelpen fra Danmark og Sverige, ville vi hatt hungersnød i Norge! Ja, danskesuppe og svenskesuppe var kjærkomne bidrag – i likhet med gavepakkene som ble sendt til Norge.

I juni 1944 skrev mor: «Svenskepakke i dag. Sukkertøy, marmelade, ost, tannkrem, såpe, skolisser, sardiner. Herlig.» 

Ruth og et par andre damer fra Sanitetsforeningen hadde jobben med å dele svenske- og danskepakkene i to – før utdeling, slik at flere fikk nyte godt av hjelpesendingene fra våre nordiske naboer. 

Ikke minst var de kjærkomne lyspunkter ved de store høytidene og særlig til jul. Det lille ekstra betød veldig mye, ikke minst den siste krigsjulen.

Søkte lykken i hovedstaden

Sukkerholdige varer var sjeldne og selvsagt veldig ettertraktet, og fikk man sjokolade eller fettholdig mat, som ekte krem, endte det ikke sjelden med forspisning. 

For sultne tenåringer kunne dette lett bli resultatet, som da Torbjørg skrev at fabrikken en gang hadde fått i oppdrag av tyskerne å fjerne salt fra et stort parti sjokolade som hadde havnet i sjøen.

Om kvelden – i nattens «mulm og mørke» ble alle barna som sognet til fabrikken invitert til bokstavelig talt å «slikke bollen»; det ville si en stor sentrifuge, hvor barna fikk skrape alt de orket av varm og lett flytende sjokolade. 

En besnærende duft lå over lokalet og det skal ha vært en himmelsk opplevelse, men endte med at flertallet ble syke, inkludert Torbjørg.

Alt dette danner bakteppet for den siste krigsjulen på fabrikken. Mor skriver at familien denne gangen feiret julaften alene, bare med Olaf og Astrid. 

For mors besteforeldre Anna og Johan Sethne bodde mesteparten av krigen på hytta på Toten på grunn av Johans dårlige helse, og derfor ble ikke julen slik den hadde vært i tidligere år.

Olaf og Astrid trenger imidlertid en presentasjon: Astrid var den elskede hushjelpen som var vokst opp på Hedmarken, men måtte søke lykken i hovedstaden. 

Hun var fra en utsatt og fattig husmannsfamilie, og da hun kom til familien Sethne i mellomkrigstiden, hadde hun bare de klærne hun gikk og sto i – minus undertøy som hun manglet helt. I tillegg var Astrid født med åpen gane og hadde utfordringer med å snakke.

Men hun var en oppegående dame som var interessert i å lære. Og mors bestemor Anna Sethne, Sagene skoles gamle overlærer, tok oppgaven med å sørge for at Astrid alltid hadde tilgang til bøker. Etter hvert ble hun også operert for ganespalten.

Hun var verdens snilleste og dersom det var to kjøttkaker til manns til middag, ga hun den ene til bikkja som gikk under det spesielle navnet Biddy Botterud. Hun hadde også en forkjærlighet for å «hyppe pottitter» og ba tynt om å få reise ut på familiens potetparsell på Stabekk. 

Øvrige familiemedlemmer var overlykkelige over å slippe dette arbeidet på parsellen, mens det for Astrid representerte en frisone, trolig også fordi det minnet henne om livet på hennes barndoms Hedmarken.

Matsendinger var forbudt

Etter hvert traff Astrid sin blivende ektemann Olaf som jobbet på NSBs ilgodsavdeling på Østbanen. Og dette viste seg å bli et lykketreff for hele familien. 

Foran store familiebegivenheter, som mors konfirmasjon i 1944, slik som også til jul, kom det matsendinger fra familiemedlemmer som bodde på landsbygda andre steder i landet. 

Bidrag i naturalia fra familie og kjente på landet var nemlig et viktig ernæringsmessig tilskudd for folk i byene.

Slike sendinger av landbruksprodukter var imidlertid forbudt, og derfor var det viktig å ha noen «medsammensvorne» i transportsektoren. Og der kom forbindelsen med Olaf godt med. Det fortelles at han ved flere anledninger, og med nød og neppe, fikk reddet sendinger som hadde begynt å lekke slik at erter og mel tøt utover.

Ruths bror, bonden onkel Kåre på Inderøya, ble dermed «hovedleverandør» til konfirmasjonen, og han skulle bare ha visst hvilken risiko pakkene medførte!

Astrid fortsatte ellers som hushjelp også etter at hun og Olaf giftet seg, men ansettelsesforholdet opphørte naturlig nok da de fikk egne barn. 

Krigen markerte på sett og vis slutten på det allmenne hushjelpregimet, ikke bare for vår familie på Lilleborg, men i de fleste borgerlige hjem.

Man må lese mellom linjene

Dagbokens beskrivelse av den aktuelle julaftenen er korthuggen, men innholdsrik, og julaftens middag er selvfølgelig beskrevet. 

Menyen var ribbe, pølse, pærer med krem og knask. Hjemmehermetisert frukt og særlig pærer later ellers til å ha vært en vinner ved middagsbordene under krigen. 

Og selvsagt vet vi hva Torbjørg fikk til jul: «Jeg fikk litt av hvert skjønt, det kan merkes at det er 5te krigsår. Ski med ganske noble bindinger, keramikk skål av tante Karen og en del bøker og kosmetikk.»

Men innimellom beskrivelsen av mat og gaver sniker krigen seg inn: «Flyalarm. Etter all skytinga kom Kristensens og barna ned». Dette var en av de andre funksjonærfamiliene i Laboremus, og det har kanskje vært en måte å samles for å gjøre kvelden litt hyggeligere.

Flyalarm var det som preget barn mest under krigen og som skapte traumer for mange i etterkrigstiden, slik det blant annet gjorde for mors lillebror. 

I det hele tatt preges dagboken av at de store og vanskelige tingene ofte bare nevnes med en setning. Her må man bokstavelig talt ha evne til å lese mellom linjene.

Første juledag leser vi om en strålende julefrokost hos familien Sollie, etterfulgt av en rolig ettermiddag – og så oppvask hos venninnen Siss. 

Det er tydelig flere steder i dagboken at ungdommen gjerne stilte opp som oppvaskere etter omgangskretsens selskaper, mot avtale om et måltid mat. 

Men denne gangen orket ikke dagbokforfatteren å spise, selv om mettheten ikke varte så lenge: «Da jeg kom hjem lå det krumkaker til meg og jeg klarte det tross at jeg var jævlig kvalm før på aftenen.» Og hvis man lurer på værforholdene; «Ille julevær!

Dagboken har mange referanser til ungdomskultur og ikke minst til det annet kjønn, og på julebesøk hos Siss dukket det opp to gutter som fikk følgende attest: «Leif ukjekk i høyeste grad, men Leifen råkjekk. Bare de dressene!» 

Med stor klesmangel må de to guttene ha vært så heldige å arve et par stilige dresser. De fleste måtte nok ta til takke med en mer eller mindre tynnslitt garderobe.

Dagboken rommer også beskrivelser av fester og sammenkomster. Det var jo knapt offentlige møteplasser for andre enn okkupasjonsmakten eller nazistene. 

Derfor ble privathjem og kinoer stedene der ungdom møttes, med Möllhausens konditori som eneste unntak. 

Det skulle bli en liten utfordring for ungdommen etter krigen at de aldri hadde vært på restaurant i oppveksten og som plutselig skulle «spille verdensvant» på café og restaurant.

Kaffe laget av brente gule erter

Andre juledag hadde familien invitert til kjøttkakemiddag for vennefamilien Olsen, og igjen var pærer med krem desserten. Men kremen var antakelig ikke laget av kremfløte, slik vi er vant til. I stedet var det nok en såkalt «krisekrem». Her er oppskriften:

• 0,5 l skummet melk
• 1 rå, skrellet og revet potet
• 1 ss sukker
• 1 ts essen
• Det hele kokes i 3-4 minutter, avkjøles og vispes til kremen blir stiv og luftig.

I det hele tatt ble befolkningen trenet i å lage og bruke erstatninger for en rekke matvarer, ikke minst kaffeerstatning laget av brente gule erter. 

Ruths signaturrett skal ha vært havrekake. Den ble laget med en bunn av poteter og havregryn servert med krisekrem, en kake som alle i omgangskretsen elsket og etter krigen snakket varmt om. 

Men av en eller annen grunn fikk vi den aldri servert igjen.

Kjøttmiddager var også sjeldne og et annet sted i dagboken kommer følgende hjertesukk; «Hvorfor må mor invitere alle vi kjenner hver gang vi får tak i et stykke kjøtt?»

Videre på andre juledag: «Jeg spilte og den søte datter i bunad og skjenket øl». 

Torbjørg var ikke veldig glad i bunaden som var sydd av oldemor og som hun hadde fått til konfirmasjon, men har tydeligvis latt seg overtale til å ha på bunaden siden det var jul.

Bunad var populært i nasjonalsosialistiske kretser og derfor ikke noe gode nordmenn brukte mye. 

Men fordi bestemoren hadde sydd den måtte mor la det nyinnkjøpte hvite kjolen ligge til fordel for bunaden på konfirmasjonsdagen. Heldigvis var de syv konfirmanter i bunad den dagen, til mors store lettelse. Dette satt langt inn hos mor og hun brukte knapt bunaden etter krigen,

Kallenavnenes tid

Ellers er det venninne- og vennetreff som beskrives; og begeistret forventing over kanskje å kunne danne venneklikk med gutter. Mor var denne julen mye på besøk hos venninnen Sissel Løvold, eller Siss som hun hadde kjent siden folkeskolen på Sagene.

De to var de eneste jentene av årskullet fra denne skolen som gikk videre på middelskolen etter 7. klasse. 

En av de andre venninnene var Bonzo eller Bjørg som kom fra Kampen og som også begynte på middelskolen på Katta, men som mor allerede hadde truffet på skolesvømmestevne på Sagene skole i 7. klasse.

Dette var kallenavnenes tid, og det var eksempelvis umulig å hete Torbjørg uten å bli kalt Tobben. Jentene fra Oslo øst møtte vestkantungdommen på Katta, og ytterligere tre jenter ble innlemmet i den nærmeste vennekretsen. 

I en viss forstand må dette kalles en klassereise, for selv om mor kom fra borgerskapet, var de fleste barndomsvenninnene fra arbeiderstrøket rundt Akerselva.

Mor syntes det var veldig stas å bli kjent med Else Marie Grann fra Frogner. Det mor ikke visste var at Else hadde flyttet fra Skedsmo til Oslo rett før de begynte på Katta og var dermed en veldig fersk Frogner-jente. 

Torbjørg ble også god venninne med Ulla Karin Holt fra Nordstrand. Else og Ulla var de eneste som ikke hadde kallenavn. Sistemann som ble opptatt i gjengen var Gaby, altså Gabrielle Platou Kielland, som etter hvert ble mors aller nærmeste venninne.

Nettopp i juledagene fikk mor invitasjon til den litt eldre Gabys 18-årsdag i januar 1945. 

Begivenheten skulle feires hjemme hos Gaby i Kunstindustrimuseets leilighet. 

Det var stor stas å motta denne invitasjonen, for Gabys far var nemlig direktør på Kunstindustrimuseet og Gabys mor Lillema Stoud Platou var en kjent vertinne og husmor, eksponert gjennom reportasjer i ukebladene.

I årene som fulgte var mor fast gjest hos familien Kielland hver julaften senkveld etter at all annen feiring var over. Her var det party for både gammel og ung, og kanskje det nærmeste en kommer «En natt på museet».

Man eter, man åt, man har forspist seg

4. juledag ble brukt til å rydde opp etter julefestligheter, og dessuten hadde mor fått flere invitasjoner og julekort, blant annet ett som er tatt vare på – fra Pedanten. 

Det er usikkert hvem denne «pedanten» var, men trolig kom kortet fra min far Erik Wilberg som lå i dekning for tyskerne og var grenselos i Østfold. Han var blant studentene som ble arrestert i 1943, men slapp unna å bli sendt til leir i Tyskland og stakk av på vei til arbeidstjeneste.

Mor og far var barndomsvenner fra Fredrikstad og sommervenner i hyttelandet. Det er likevel kortets tekst som peker i retning av min far som hadde en spesiell form for humor: «God jul, godt nytt år og takk i lige måde.» 

For øvrig nevnes det også andre steder i dagboka om møter med folk som de vet ligger i dekning, blant annet en som gikk under tilnavnet Bavianen.

Dessuten skulle det klargjøres for mors eget juleselskap, beskrevet som «Show here» for et knippe venner. Mat ble forberedt og grammofonen nøye ettersett, men igjen kom det flyalarm med påfølgende dårlig søvn. Dagen for selskapet opprant for den første hjemme-alenefesten.

Dagboka beskriver selskapet som ganske kos og god mat i hvert fall. «Forrett salat av gullerøtter, selleri, kål, små kjøttboller og majones. Super. Sjømannsbiff og kirsebær med krem. Først cocktail i den nypussede shakeren. Et kirsebær i hvert glass. Dans derpå som bare søren.»

Dette er ikke første gang alkohol nevnes i dagboken. Familien var måteholden, men det er tydelig at det var aksept for at ungdom fikk smake alkoholholdige drikker rundt om i selskapslivet, både sammen med foreldrene og til en viss grad, som her, på hjemmealene-fester.

Borddekkingen besto av grå duk, keramikk og levende lys. Grå duker var visstnok på moten, for det nevnes som særlig lekkert flere steder i dagboken. Akkurat den duken har ikke familien lenger, men mye av det samme serviset er fortsatt i bruk hos oss.

Kveldens servering var imidlertid ikke over, for nå kom bløtkake, kringle og brus på bordet, og selskapet spiste opp en hel kringle. Mor så seg nødt til å sitere venninnen Cecilies valgspråk; «man eter, man åt, man har forspist seg». 

Denne gangen hadde ikke gjestene med seg mat selv, slik det ellers var vanlig å medbringe til aftens i form av smørbrød, som et bidrag til fellesskapet i varemangelens tid.

Bombingen av Victoria terrasse

Da Ruth og Magne kom hjem fra «sitt» selskap den kvelden trakk ungdommen til Tobbens rom. Romantikken lå i luften, men ikke helt uten skjær i sjøen.

Her en liten stemningsrapport: 

«Leifen sjenert som fy, men Anton gjorde tegn til ham hvordan han skulle forholde seg. Anton litt mer dreven til min store fortvilelse, men hva gjør jeg ikke for Siss! Gisle ble mektig vred over Ullas bebreidelser om klamme hender osv. Flytt den sleipe ryggen var svaret og da ble han sint for alvor. De gikk kl. nærmere 3. Da de vel og vakkert var ute av døren etter å ha hjulpet med å rydde ropte en skadefro stemme fra gutteværelset. Jeg har vært våken i 2 timer og hørt alt dere har sagt. Ja, ja, tiden går og unga vekse! Derpå gikk vi på kjøkkenet og åt kald sjømannsbiff. Ved firetiden sov jeg.»

Etter en innholdsrik jul innledes beskrivelsen av nyttårsaften på en spesiell måte; «Fryktelig formiddag», to ord som står helt alene uten nærmere forklaring, så her må man lese mellom linjene: 

Denne nyttårsdagen feilbombet de allierte Victoria terrasse. I stedet for å treffe Gestapos og Sikkerhetspolitiets kontorer traff bombene en leiegård og en trikk på det som i dag heter 7. juniplassen.

Dette var den krigshandlingen som tok flest liv i Oslo under 2. Verdenskrig, for her døde 79 nordmenn og flere titalls tyskere – i tillegg til de mange skadde. Ulykken var en sjokkerende hendelse for alle, og den kom familien på Lilleborg veldig nær.

Bestefar Magnes yngre bror Hans var gift med tante Solveig, og begge arbeidet i «Sverta», altså i avisen Morgenposten og hadde feiret julen hos hennes familie. Nå endte det i en tragedie fordi tante Solveigs far var trikkeføreren som omkom i bombingen. Antakelig ble ord fattige for en videre beskrivelse av hendelsen i dagboka.

Det gikk mot fred

For øvrig fortsatte dagen med flere måltider. Det vanlige var delt arbeidstid med tidlig middag, og så kanskje en sen middag hvis det var noe ekstra – og det var det jo på en nyttårsaften. 

Typisk hadde folk flest spart og orget ekstra matvarer til jule- og nyttårsfeiring. Gildet ble innledet med tidlig middag hos familien Olsen med suppe, kjøttkaker, fersken med eggedosis (egg var mangelvare og sto høyt i kurs), kaffe, likør, kaker og nøtter. Det hele ble beskrevet i dagboka som kjempegodt.

Allerede klokka halv fire var det ny middagsrunde hos vennen Gisle Bang med suppe, god rett i skjell og plommer i glass; denne gang ble måltidet beskrevet som all right. Og deretter kaker og Solo. 

Vel hjemme halv elleve, men da kom flyalarmens forvarsel og venninnene Ulla og Bonzo bestemte seg for å bli; og så ble de værende helt til fire om morgenen. Klokken tolv på natten gikk flyalarmen etterfulgt av masse skyting med antiluftskyts. «Sikken og jeg gikk ned på gaten og skålte i Solo mens splintene sang. Morsom begynnelse på 1945 likevel.»

Nyttårsaften ble altså en dag med store kontraster. Samtidig forsto alle at det gikk mot fred, men man visste bare ikke når. 

Det var derfor et berettiget håp om bedre tider og at det nye året ville komme med gode nyheter! 1944 hadde vært et år med mange sabotasjeaksjoner og Torbjørg skrev i desember at de fryktet at bensinstasjonen nedenfor ville eksplodere. Det skjedde heldigvis ikke.

Familien på Lilleborg hadde tross alt klart seg bra gjennom krigen og det som skulle bli den siste julen på Lilleborg. Nye eventyr ventet i et fritt land og med det gjensyn og julefeiring med besteforeldre som i gamle dager! Det å være samlet i juledagene fikk en helt ny betydning.