– Refleksjoner fra Bylarm-festivalen: KI, opphavsrettstrid og nepotisme
Inntrykket jeg sitter igjen med er at en stor andel av musikk- og festival-bransjen rullerer sine posisjoner og roller svært så ofte. Uten å måtte forholde seg til talenttesting, økonomisk utrygghet eller usikkerhet rundt neste års muligheter.
Refel AbeidRefelAbeidUtelivsconnoisseur
Publisert
Annonse
By:Larm gikk av stabelen forrige helg. Som en førstegangsgåer er jeg mektig imponert over programmeringen. Skandinaviske, internasjonale og lokale. Nye, unge og ferske artister for enhver smak.
Her må jeg gi en god shoutout til den nye kometen Teddy og årets stjerneskudd, Bygdetrapen. Det er utrolig givende å vite at den yngre generasjonen blir satset på.
En annen ting by:Larm må bli roset for er deres synliggjøring av nye DJs og live-produsenter. Her utmerker Ta1da seg spesielt. Den unge norsk-zimbabwiske produsenten har virkelig tatt undergrunnsscenen med storm med klubb- og radiokonseptet Pulse Radio og EP-en BASS CULTURE.
Jeg fikk i tillegg muligheten til å se den etterlengtede minimal ambient- og D&B-produsenten og -artisten Carrier.
På den andre siden viser by:Larm et bransjegap uten like. Managere, A&R (talentspeidere) og produsenter med minst ti års fartstid diskuterer KI og opphavsproblematikk, fem år seinere enn de burde ha gjort.
Den største snakkisen var vel opphavsrettsstriden mellom Aslak Klever og TONO. Krangelen går mellom de etablerte makthaverne, de som sitter på pengepotten, og de utenforstående Robin Hood-virksomhetene, The Underdogs. Som i denne sammenhengen er tekstforfatterne.
Dette er en type kamp jeg kan heie på, men samtidig himler jeg med øynene over artistene som representerer den sistnevnte gruppen: Kygo, Victoria Nadine, Alan Walker, Stargate og andre multimillionærer.
Hadde representasjonen inneholdt mindre alternative artister som ofte ikke får sagt sitt, hadde dette utviklet seg til en større kamp mot eierrettigheter, demokratisk fordeling og ærlig kritikk mot et skjult hierarki. Hele samtalen og opplegget skriker overkommersialisme, med en innpakning merket «ekte grasrotengasjement»
Apropos skjult hierarki. Det er en ting som definitivt preger by:Larm, og resten av musikkbransjen: Når annenhver oppkommende artist man prater med over en pils forteller at familierelasjoner er grunnen til at de selv fikk prøve seg, blir man fort bekymret. I god tro under festivalen pratet jeg naivt om min egen, lange bransjereise:
Hele historien fra min eks, som inspirerte meg til å bli DJ i 2019, alle forsøkene på å misbruke min arbeidskraft og naivitet, alle dørene jeg måtte sparke ned for å få musikken min hørt. Til alle festivaloppdragene jeg endelig har fått booket meg inn på de seneste årene med min utradisjonelle musikkstil.
«Inspirerende», var det jeg ofte fikk som tilbakemelding.
Til gjengjeld fortalte majoriteten av bransjefolket jeg samtalte med om hvordan de selv fikk innpass. Hvordan de fikk stå på sin første scene eller fikk ut sin første låt som 19-åring. Gjerne via en onkel som jobbet på en festival eller en eldre bror tilknyttet Sony Music.
Slik slapp de å jobbe like hardt som andre nykommere, som også ønsket å vise seg frem på den store scenen og sikre seg en karriere.
Inntrykket jeg sitter igjen med er at en stor andel av musikk- og festival-bransjen rullerer sine posisjoner og roller svært så ofte. Uten å måtte forholde seg til talenttesting, økonomisk utrygghet eller usikkerhet rundt neste års muligheter.
En samtale under by:Larm Ung
Under min samtale på by:Larm Ung inviterte jeg aktører fra helt forskjellige universer. Som ellers trolig ikke ville møtt hverandre: Darya Shut fra kulturutvalget i Ullern Venstre, Linnea E. Svensson fra Musikkkontoret Øst og Kristian Fjell fra Lokomotiv og R&B soundsystem.
Foran oss satt rundt tretti unge og håpefulle og lyttet oppmerksomt til en samtale preget av kompetanse og erfaring. I etterkant av samtalen stilte gruppen oss en rekke kritiske spørsmål: om å åpne for musikkinteresserte ungdommer, om aldersgrenser i utelivet og om hvordan framtidens tilbud kan tilpasses nye måter å oppleve og bruke musikk på. Vi som var eldre enn ungdommene på 14-20 år, hadde mye å lære.
Mine anbefalinger
BiVisibility fest på The Agenda med Foreningen Fri:
Mashti One Day festival:En dagsfestival på en gård utenfor Oslo, for indre ro, yoga og dans. Med DJs som spiller elektronisk musikk, mens du får servert god mat. Det fineste med arrangementet er at barn kan få være med.
Tuvas blodklubb: Folk-Techno for the Gods. Bygdetechno, skeiv representasjon og danseglede syrner igjennom blodklubben atter en gang. Er du glad i danseband som forrett, da er Riksscenen på lørdag noe for deg.
Mashat: Sound & Rythms - Masahat er en årlig arabisk kulturfestival som fremmer mennesker i eksil. Jeg har tidligere hatt æren av å spille for fjorårets sprekkfulle fest. Men i år skal festfokuset ligge noe mer lavmælt etter den palestinske utstillingen på Kunstneres hus. DJ DumTak fra Palestina skal snurre plater med alternativ klubbmusikk fra området.
