Barn i barnehage
22 personer forteller sine gripende og ærlige historier om hverdagen i norske barnehager. Foto: Arbeiderpartiet

– Jeg satt på personaltoalettet og gråt. Nå må vi barnehagefolka stå sammen for barnas beste

Barnehageopprør: Her følger 22 gripende historier om virkeligheten i Oslo-barnehagen. Fortvilede ansatte forteller om mangelen på bemanning og den høye prisen dette har for barna og dem selv.

Skribentene er 12 pedagogiske ledere, tre assistenter, én barnehagelærer, to studenter, tre foreldre, én leder og én barnehagelærer. Alle fra Oslo.

Historiene er delt med Facebook-gruppa «Barnehageopprør 2018», som oppsto som en protest mot regjeringens visjoner for barnehagefeltet. Gruppa har vokst fort og teller nå 23.500 medlemmer.

Barnehageopprøret mener bemanningsnormen er mangelfull og mobiliserer for en bedre lovfestet bemanningsnorm som skal vedtas denne våren. En av skribentene oppsummerer det slik: «Kjære politikere, den foreslåtte bemanningsnormen er #uforsvarlig».

Barnehageopprør 2018
Svært mange personer har fortalt sine historier fra barnehagen. Illustrasjon: Barnehageopprør 2018

1. Stressnivået mitt var skyhøyt

Jeg hadde jobbet som fast vikar for en assistent på fulltid i ca to måneder. Jeg var ufaglært og 20 år gammel. Barnehagen hadde tre avdelinger.

En dag var pedagogisk leder og to assistenter syke på den avdelingen jeg ikke vanligvis jobbet på. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle jobbe på den avdelingen med en vikar fra et vikarbyrå. Vi var da 16 barn med en fast vikar og en helt ny vikar.

Stressnivået mitt var skyhøyt og jeg prøvde å sette i gang en maleaktivitet med den nye vikaren og noen av barna mens jeg skulle skifte bleier på de minste. Jeg fikk ikke fulgt opp noen av barna som ville leke med meg eller fortelle meg noe den dagen.

Vi fikk ingen hjelp fra de andre avdelingene som hadde nok med sine barn. Jeg pustet lettet ut da vi hadde fått kledd på alle barna etter første måltid slik at vi kunne være ute resten av dagen. Takk og lov for at det var god temperatur ute.

2. Jeg gråt og fortalte jeg ikke mestret jobben min

Fortellingen er skrevet med fiktive navn. Høsten 2015 startet jeg som pedagogisk leder i en kommunal barnehage i Oslo kommune.

Jeg var nyutdannet og hadde sett frem til en høst full av utfordringer, mestringsfølelse og glede for endelig kunne begi meg ut i mitt drømmeyrket jeg lenge hadde jobbet så hardt for. Det tok ikke mer enn tre dager i min nye jobb før en av de tre ansatte på avdelingen min ble sykemeldt.

Usikkerheten tok meg; «er det på grunn av meg at «Kristin» er sykemeldt?». Jeg var som nevnt nyutdannet, i tillegg uerfaren. Og nå var det min jobb å motivere de to andre ansatte som var igjen, i tillegg til meg selv.

«Dette går bra! Det er nytt barnehageår, ny barnegruppe og ny ansattgruppe! Vi skal klare dette!», sa jeg med tidenes optimisme da beskjeden om kollegaens sykemelding kom.

Det jeg ikke visste var hvor ekstremt vanskelig det ble å skulle strekke til i hverdagen med én voksen mindre. Men vi gjorde så godt vi kunne og forklarte og begrunnet våre pedagogiske valg for foreldrene på bakgrunn av at vi manglet en voksen. Det måtte tross alt gå 16 dager før vi kunne få vikar.

Før det var gått 16 dager ble min andre kollega, «Kenneth», syk. Han slet med sine ting og var borte litt til og fra. Så da var det bare «Siri» og meg igjen. Siri og jeg var alene med 24 barn. For det var fortsatt ikke gått 16 dager. I tillegg var jo ikke Kenneth sykemeldt – han hadde bare enkeltdager her og der hver uke.

Jeg jobbet på en storbarnsavdeling, og vi hadde nettopp fått mange nye barn på avdelingen. Disse første ukene var fokuset på tilvenning – og jeg var opptatt av å gi de nye barna en trygg overgang til ny avdeling. Samtidig skulle jeg bli kjent med den resterende barnegruppen og legge til rette for en god hverdag for alle som skulle inneholde lek og glede, rutiner og nye erfaringer.

Da det var gått 16 dager, var Kristin fortsatt sykemeldt, og vi fikk endelig vikaren vi hadde krav på. Lite visste jeg hva det innebar å få en vikar. Kort oppsummert; det var «digg» å få to hender ekstra – vi hadde tross alt vært så få voksne den siste tiden.

Ulempen var bare at Kenneth var borte til og fra fortsatt. Så han fikk vi ingen vikar for. Så det var for det meste Siri, meg og en ny vikar for hver dag. Dette tæret på oss alle – og foreldrene begynte å merke det på engasjementet vårt.

En dag jeg kom på jobb får jeg beskjed om at i tillegg til Kristin sin sykemelding er også Kenneth OG Siri syke. Men jeg skulle få en vikar – og jeg var lovet en som hadde blitt godt kjent med barna og rutinene på avdelingen. Den dagen var jeg selv så sliten. Da hadde jeg jobbet i to måneder med ansatte som jobbet til og fra.

Jeg gråt på kontoret til styrer og fortalte at jeg ikke mestret jobben min. Jeg følte jeg sviktet barna og at barnegruppen var ute av kontroll.

Jeg ble beroliget med at det var det berømte «praksissjokket» (overgang fra utdanning til yrke). Den dagen ble jeg lovet at de andre avdelingene skulle hjelpe meg og at alt skulle bli bedre. Problemet var bare at det var ikke bare min avdeling som hadde fravær. Det ble dessverre aldri slik at jeg fikk hjelp.

Men det handlet ikke om meg. Jeg var jo der for barna; jeg var deres talsmann og deres ansikt utad. Jeg ville ha ansatte for at barna skulle få en hverdag som var trygg, forutsigbar og godt tilrettelagt var for lek, mestring og vennskap. Men med Siri, en vikar og meg selv ble ikke barnas hverdag slik.

Jeg kjente sånn på denne urettferdigheten at jeg så meg nødt til å slutte da jeg ikke klarte å gå god for den hverdagen vi hadde med 24 barn, to faste ansatte og en tilfeldig vikar fra dag til dag.

barnehage og barn
Barna får ikke den oppmerksomheten de fortjener. De ansatte har ikke tid, påpeker pedagoger og assistenter i Oslo-barnehager. Illustrasjonsfoto: PxHere

3. Det var vondt å føle seg så utilstrekkelig

Dersom det var mangel på personale i barnehagen jeg jobbet i, fikk jeg alltid spørsmålet «hvor mange kan dere klare dere med i dag?», fra styrer. Jeg skulle ønske hun hadde spurt om hvor mange personer vi trengte for å levere et godt tilbud til barna.

I perioder følte jeg at jobben min gikk ut på å passe på så ingen skadet seg. Jeg følte at jeg sjelden fikk gjort jobben min, slik den var ment å gjøres.

Mye gikk ut på å slukke branner istedenfor å forebygge. Det var fryktelig slitsomt og vondt å føle seg så utilstrekkelig og dette er grunnen til at jeg dessverre ikke jobber som barnehagelærer lenger.

4. Det er helt uakseptabelt

Forleden dag var det kun to voksne på avdelingen til mini hele dagen (1,5 år og 13 barn). Grunnet sykdom blant personalet.

Jeg har forståelse for at det kan skje, men det skjer jevnlig. Barna blir også tatt med ut bare ca to av fem dager grunnet manko på personale. Det er helt uakseptabelt at de ikke blir tatt med ut mer.

Det er mye sykdom på avdelingen, og når de ikke gjør annet enn å gå oppå hverandre hele dagen, er jo det en naturlig konsekvens.

5. Ja, dette ER uforsvarlig

Oslo, kommunal barnehage, småbarnsavdeling. Klokka 8 på en mandag:

Ni barn har kommet. Sier ha det til en forelder som trengte å gi en kjapp beskjed. Jeg lukker en avdelingsdør og velger å avbryte frokosten for to små, tenker at de ikke bør sitte alene å spise. Jeg tar dem med inn til de andre barna, så kan de spise opp eplebitene her. Ser på klokka at det er 55 minutter til mellomvakten kommer.

Ett barn holder seg i nærheten av meg, hun har kun gått der i en uke og er fortsatt ganske var, forståelig nok. Jeg holder godt i den lille hånden hennes. Jeg setter på musikk og noen av barna leker i dukkekroken.

Men oi, nå er det en bleie som må skiftes, og jeg synes øynene virker blanke og den lille pannen varm. Jeg tar han på fanget, ingen tid til å bruke de tilpassede trappetrinnene der de skal få øve på å klatre opp selv og som skal fungere avlastende for de ansatte.

Jeg skifter bleie, og idet vi straks er ferdige, hører jeg et stort dunk og to som gråter. Skynder meg ned for å trøste og låne bort et fang. Telefonen ringer, det er leder som informerer om at senvakten er syk. At i dag får den andre småbarnsavdelingen ta over når klokka blir fire.

Jeg tenker på hun som er ny, hun blir hentet sent denne uka fordi far har et prosjekt som skal ferdigstilles. Men i morgen, da tar jeg tidligvakt og en annen senvakt. Da må jeg være alene til 10.

Nei, det går jo ikke, ville de fleste sagt. «Det ville jo vært uforsvarlig», og ja, det ER uforsvarlig. For det å slippe den lille hånda, det har jeg måttet gjøre hver dag. Verre ting har jeg gjort, og jeg har sett flere kollegaer gå i veggen på grunn av dårlig tid og dårlig samvittighet. Jeg har sett dem slutte i jobben de egentlig var skapt for, fordi de fikk nok. Mange har det slik i løpet av barnehageåret, mange har det enda verre, og det er de minste barna som lider mest. Det her er #uforsvarlig!

6. Mer folk nå!

Som leder prøver jeg å ansette reflekterte, omsorgsfulle og trygge voksne for barna. De gjør en fantastisk jobb, men bare for en periode, før de slutter. For hvorfor skal de slite av seg helsa og gå hjem med dårlig samvittighet flere ganger i uka?

Samtidig roper politikere høyt om personalet må gjøre jobben bedre og tilby høyere kvalitet. Innenfor de samme dårlige rammene så klart!

I stedet for at jeg som leder kan skape et godt arbeidsmiljø og høy kvalitet i fagmiljøet, løper jeg rundt og slukker branner og prøver å få ned et sykefravær som fint kunne vært unngått uten utslitte ansatte.

Og jeg kunne faktisk brukt min tid og lederkompetanse på å skape noe skikkelig bra. Dette er min og alle mine fantastiske ansattes hverdag. Uansett hvor hardt vi jobber, blir det aldri godt nok, i alle fall ikke for barna. Mer folk nå!

7. «Ikke si noe til foreldrene, ikke vis at dere er slitne»

Tidligere jobbet jeg i en barnehage med 18 avdelinger. Det var organisert slik at seks og seks avdelinger var i samme lokaler; det som ofte kalles basebarnehage.

Dette skulle visstnok være SÅ supert og effektivt. Effektivt var det jo, for eier som slapp å sette inn vikar fordi det alltid «bare var å hjelpe hverandre på basen».

Vi hadde altså 54 små barn samme sted, de fleste var ett år. Skulle noen på kurs eller var syke, måtte vi bare «hjelpe hverandre». Etter å ha vært tre ansatte på hver vakt i 10 dager, så jeg opp. TRE stykker skulle altså ta imot barn og foreldre om morgenen og TRE ansatte skulle gi tilbakemelding på hvordan dagen hadde vært osv. når barn og ble hentet.

Vi fikk beskjed av leder om å ikke si noe til foreldre, ikke «vise at vi var slitne»: «Husk å smile og vis at det har vært en bra dag». Herlighet som jeg angrer på at jeg bare godtok tilstandene den gangen. Å si opp gjorde jo bare at nestemann fikk akkurat samme beskjeder og problemer.

8. Pedagogisk leder var utslitt

Da jeg begynte å jobbe som ufaglært i barnehagen for 10 år siden med barn fra 3-6 år så var normen at vi skulle være 3 ansatte på 18 barn.

På min andre dag på jobb befant jeg meg alene på avdelingen hele dagen. Pedagogisk leder var utslitt etter å ha vært alene i to uker mens hun ventet på nye assistenter.

Den andre assistenten begynte noen dager etter meg, jeg tok henne imot så godt jeg kunne. Vikar skulle vi få dersom noen var sykmeldt ut over arbeidsgiverperioden.

9. Gutten lå stille på en gymmadrass og gråt

På sommeråpen barnehage, der flere barnehager var samlet, fikk jeg se en liten gutt som lå og kikket opp i taket og gråt. Jeg gikk bort til gutten og satte meg ned ved siden av ham.

Han lå på en tynn gymmadrass og luktet sterkt av avføring. Da jeg snakket til ham, laget han lyder tilbake. Jeg tok han i hånda, og han holdt den.

Gutten var sterkt funksjonshemmet, han kunne ikke bevege seg i noen særlig grad og manglet verbalspråk. Jeg ante ikke hvilken barnehage han tilhørte. Da jeg prøvde å finne noen holdt han hardere i hånda og begynte å gråte.

Jeg ropte etter hjelp, som kom etter 20 minutter. Forklaringen til den ansatte var at de ikke hadde kapasitet til å være sammen med dem som sov. Hun hadde vært opptatt på badet med å skifte bleier hele denne tiden.

Som nyansatt 19-åring uten utdanning og til og med uten opplæring, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre med situasjonen annet enn å si fra til egen styrer.

barnehageopprør
Bemanningen er for lav, forteller mange mennesker med erfaring fra barnehagen. Foto: Arbeiderpartiet

10. Jeg måtte velge bort å bli kjent med den nye gutten

Jeg jobbet som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling med ni barn mellom 10 måneder og to år.

Personalet på avdelingen var meg som pedagogisk leder, en barne- og ungdomsarbeider og en assistent. Både jeg og assistenten var nyansatt. Det var helt i starten av barnehageåret, og denne dagen skulle det starte en ny gutt på avdelingen hos oss.

Barne- og ungdomsarbeideren var syk. Siden både assistenten og jeg var helt nye, var det flere av barna som ikke var blitt helt trygge på oss ennå. To av barna var syke, og styrer mente derfor at vi ikke kunne få vikar (under tilvenningen som varte ca to timer, var vi tre barn pr. voksen).

Gutten som skulle begynne kom klokka 10 og var inne på avdelingen med meg og to andre barn, mens assistenten var ute med fire barn (heldigvis var det en annen avdeling ute, slik at hun ikke var den eneste voksne).

Dette gikk fint, helt til alle skulle inn på avdelingen. Bleier skulle skiftes, flere var sultne og andre var på overtid med tanke på legging. Det ble veldig urolig og uoversiktlig på avdelingen.

Vi startet måltidet, men et barn (som hadde startet samme måned) var så trett at assistenten måtte ut og legge dette barnet. Siden hun fortsatt var fersk i barnehagen, trengte hun litt sang og rugging på vogna for å få sove.

Jeg satt igjen med fem små barn, den nye gutten og moren hans. Mange av barna trengte min oppmerksomhet, og jeg måtte velge bort å bli kjent med den nye gutten (han hadde jo moren sin). Moren følte så med meg at hun begynte å hjelpe til med mating, rydding og feiing av gulvet.

Da assistenten kom inn igjen, måtte vi begge to bare få lagt de andre barna som var kjempetrøtte. Moren la gutten som var på tilvenning, og de skulle trille hjem. Det var en ordentlig vond følelse at dette var det første møtet de hadde fått med barnehagen. Og det var en vondt følelse å tenke på hvordan de andre barna på avdelingen hadde hatt det ved dette måltidet og leggingen.

Kan legge til at styrer i barnehagen mente at det ikke hadde noe å si hvor mange voksne vi var på avdelingen så lenge vi organiserte oss bra.

Men når det er flere arbeidsoppgaver enn det er folk, forstår jeg ikke hvordan det regnestykket skal gå opp. Jeg jobber ikke som barnehagelærer lenger. Jeg savner barnehagen og håper det kan bli min arbeidsplass igjen, men jeg orker ikke å føle på denne utilstrekkeligheten.

11. Om jeg sykmelder meg, går det utover barna

Ikke akkurat en praksisfortelling, men en ganske grei beskrivelse av hverdagen i lange perioder. Du har ikke tid til å bli syk. Du tør ikke være syk. Du tør ikke være borte fra jobben. Du vet hva som skjer? Du vet hva som skjedde sist?

Du vet at de to ufaglærte med lite arbeidserfaring blir stående igjen. Du vet at en av dem antakelig også er syk i dag. Du vet det ikke finnes midler til vikar og at dagen vil bli løst med å flytte barn og voksne rundt på huset.

Selv om driften til tider er godt over grensen for det som er forsvarlig i forhold til både barnas og de voksnes fysiske og psykososiale arbeidsmiljø, stenger vi aldri. Du husker hva som skjedde de forrige gangene du var syk?

Du husker det brukne kragebeinet. Du husker de brukne tennene. Bittskaden som måtte til legevakta. Barnet med spesielle behov som rømte. Du husker de ville barna som ble møtt med bøtter med kjeft i stedet for avtalte pedagogiske strategier. Du husker de stille barna som ble oversett. Bleiene som ble glemt. Rutinene som ikke ble gjennomført.

Voksne som ga opp og kjørte video i innetiden som passiviserende aktivitet daglig. Voksne som tok i bruk «timeout» fordi de manglet verktøy til å takle situasjoner på en profesjonell måte. Foreldrene som stod i kø for å melde fra om større eller mindre hendelser som kunne vært unngått, hvis det var en voksen til stede som kunne taklet situasjonen. Garderoben du selv måtte spyle utenom egen arbeidstid. Overtidstimene det tok å få ting i orden som du aldri vil få betalt for, da det ikke fantes hjemmel for denne typen overtid. Tid som strengt tatt din egen familie skal ha.

Du vet at det er tynt med folk på naboavdelingen også. Riktignok styrket opp med en fersk vikar, da en voksen endelig har sprengt 16 dagersgrensen, slik at vikarmidler fra staten utløses.

Men fortsatt bare to voksne, hvorav en uten noe særlig erfaring og uten kompetanse på barnegruppene. Du vet at dere har delt ansvaret for åpning og stenging begge avdelingene, slik at barnehagen kan holde åpen til tross for at dere ikke er mange nok.

At om du ikke åpner, så blir det ikke åpnet. Mest sannsynlig står du alene med to avdelinger til klokka 09, for den som skulle komme 08.30 så ganske dårlig ut i går. Så dere prioriterte noen som garantert kommer på jobb kl. 09 og kan gå til 16.30, slik at henting og stenging skal gå greit.

Skal noen ta sjansen på å ta disse to avdelingene alene så lenge, blir det deg. Du har utdannelsen, kompetansen og erfaringen. Du har egenskapene til å være flere steder på en gang. Du har øyne i nakken. Du har omsorg og respekt. Foreldrene stoler på deg.

Antakelig blir dere to på hver avdeling i dag. Fire voksne på 36 barn, er det så ille? Fordelt over 9 ½ time med 7 ½ t arbeidsdag? Med barn på begge avdelinger med spesielle behov. De har ikke noen spesiell oppfølging ut over noen timer vekk fra avdelingen i uka med en spesialpedagog, da alt annet defineres som «allmennpedagogikk», som kan løses av det vanlige avdelingspersonalet.

Som for anledningen ser ut til å bestå av en utslitt assistent med erfaring, en fersk og arbeidsvillig assistent på 19 uten pedagogisk kompetanse eller erfaring, en vikar som ikke kjenner barnegruppene og deg?

Og gråsonetilfellene da, som du samarbeider med fagsenteret om, men som ikke har noen diagnose og følgelig heller ingen vedtak eller ekstra ressurser. Ja det er ille.

Men det blir verre hvis du også er syk. Det blir verre for de ville barna. Det blir verre for de stille barna. Det blir verre for barna med spesielle behov. Det blir verre for gråsonebarna. Det blir verre for de helt vanlige gjennomsnittlige barna (om noe slikt overhodet eksisterer). Det blir verre for de som står igjen uten verktøy eller mannskap til å lage god barnehage. Det blir verre for foreldrene. Og det blir mye verre for deg når du kommer tilbake.

Bare å kaste innpå en neve til med paracet og få ned feberen. Den er under 39 grader, så det går. Eller knaske sin voltaren og bestille en ny akutt time hos en behandler som rister på hodet over at du nekter å la deg sykmelde og ikke forstår at om du ikke går på jobb, kommer det ingen i stedet for deg.

At det går ut over barna. At alle skader skjer når du er syk. At det er ditt ansvar og bemanningen så presset at det ikke går. Og håpe. Be til en gud du ikke tror på om at denne dagen skal gå. At det blir nok voksne til i det minste å drive forsvarlig.

Kanskje faktisk få gjort noe av det du er utdannet til, selv om det er lenge siden du hadde tid til det. Og håpe at det er noe igjen av deg til din egen familie når dagen og uka er omme.

Du vet innerst inne at dette vil stoppe seg selv. At en dag vil kroppen din si stopp. Men det går en dag til. For ungene som aldri valgte å gå barnehage går det en dag til. Hjelp oss!

12. Jeg ble til slutt syk, knakk sammen på jobb og sluttet

Jeg har mange gode erfaringer fra flere barnehager. Jeg har erfaringer med ting som fungerer godt og jeg har opplevd å trives i jobben min som pedagogisk leder. Helt til jeg startet i ny jobb for et års tid siden.

På dag tre opplevde jeg at begge medarbeiderne mine ble sykemeldt. Avdelingen var allerede preget av kaos, misfornøyde foreldre og ustabilitet før jeg kom. Det hjalp derfor ikke at jeg som ny plutselig ble alene med to unge vikarer fra et bemanningsbyrå.

Vi kjente ikke barna og skulle stable på plass hverdagen deres. Dette var i den kanskje mest hektiske måneden i barnehagen, nemlig desember. Vi klarte oss for så vidt greit, men det handlet om å overleve dag for dag. Det føltes i alle fall sånn. Disse tilstandene fulgte resten av året.

Foreldre opplevde en avdeling i kaos hvor vi aldri fikk jobbet med det vi skulle. Kun brannslokking, hver eneste dag. Grunnen var stort sett lite bemanning og ustabilitet i personalgruppen.

Jeg, som pedagogisk leder, sto i et press jeg ikke unner noen. Press fra foreldre som ønsket et bedre tilbud for sine barn, press fra kollegaer, ledelse og høyere hold. Jeg ble til slutt selv syk, knakk sammen på jobb og så meg nødt til å slutte i denne jobben.

Den har merket meg for livet og satt dype spor. Følelsen av utilstrekkelighet, konstant dårlig samvittighet og det å grue seg til å dra på jobb, unner jeg ingen. Jeg søker meg nå vekk fra barnehagejobber.

13. Jeg skulle ønske vi kunne vise at det er fint å jobbe i barnehage

Det er sykdom, både hos oss på storbarnsavdelingen, der vi har 21 barn fra 3-5 år, og på småbarnsavdelingen. Vi ber om vikar, men det er utelukket av uvisse grunner.

Styrer stiller som vikar for de små og sjonglerer mellom kontor og praktiske oppgaver hos de små. De ansatte lurer; hvor ble hun av. Hun var her nettopp og telefonen ringte, men vi kunne ikke forklare hvor hun ble av.

Hos de store barna på min avdeling blir studentene regnet inn i primærbemanning mens jeg er på kurs. Studentene stiller spørsmål: hva skjedde nå? Vi er her for å lære, ikke for å vikariere. Helst ville jeg hatt dem med på kurs, men av lojalitet til foreldre og barn, må jeg ha dem der barna er.

For å dekke over, for å hjelpe mine hardt kjørte kolleger, for å levere kvalitet, slik politikerne har lovet folket, men først og fremst for at barna skal ha enda en dag der deres 21 individuelle ønsker og behov blir tatt imot, sett og forstått.

Selv skulle jeg gjerne ønsket at jeg slapp å finne midlertidige løsninger for å tilfredsstille. Jeg skulle ønske at vi slapp avlysningen av planer. At vi kunne vise studentene at det er fint å jobbe i barnehage.

At vi fikk tid til avdelingsmøter og planleggingstid, samtidig som vi dekker over dagens utfordringer mens vi tørker neser, skifter bleier, vasker hender, rydder, tar med barn på rydding, avholder aldersdelte grupper, andre grupper, holder samlingsstund og tilpasser dagen slik at alle fagområder blir inkludert, pakker sekker, går på tur, feier gulv, avholder møter, veileder personale og studenter, spiller spill, leker med barna, kler på samtidig som vi lærer barna å kle på seg selv, lager mat som er sunn, tar med barn på matlaging, perler, tegner, pusler. synger, dramatiserer og finner løsninger for de tusen andre oppgavene som vi til enhver tid skal oppfylle.

Kanskje vi kan øke dagen noen timer for å få tid til alt? Men hvem skal da steppe inn som overtidsarbeider uten å be om ekstra betalt. For det finnes det dessverre ikke midler til.

14. På mirakuløst vis ga jeg barna en ok start på dagen

Vi er inne i en sykdomsperiode på jobb. Både hos barn og ansatte, men denne gangen er de ansatte uten tvil rammet hardere enn barnegruppa.

Det er ikke midler til vikar, vi er ikke innenfor de 16 magiske dagene som utgjør arbeidsgiverperioden. Dermed gjør vi det som best vi kan. Ubunden tiden har jeg allerede gitt avkall på, tilstedeværelse trumfer pedagogiske planer.

Jeg har tidligvakt og åpner for min og en annen avdeling. Neste på jobb kommer 08:30. Bare en liten time, det skal nok gå fint, forteller jeg meg selv. Bare ta det rolig og formidle det til barna. Håper bare det er en del barn som blir levert sent i dag. Det gjør morgenen bedre for alle.

Barna strømmer inn døra. Og innen en ganske nylig ervervet langtidsvikar i en ubesatt stilling ankommer, er jeg oppe i 13 barn mellom ett og to og et halvt år.

Heldigvis er barna rolige og sitter og leker rundt meg. De har heldigvis hatt en fin morgen. Den kunne nok vært bedre, men på mirakuløst vis har jeg klart å se alle da de kom og gitt dem en ok start på dagen.

«Nå hadde det vært morsomt om brannalarmen gikk», spøker jeg med meg selv. Ikke at det egentlig er morsomt, det ligner mer på en dårlig spøk. For hva skal jeg gjøre om den går og, enda verre, det er blodig alvor. Å få 13 barn ut døra og holde oversikt utenfor gjerdet høres ut som reine marerittet. Nei, sikkerheten er ikke ivaretatt.

Jeg håper i mitt stille sinn at gutten med allergi ikke finner litt frokost under bordet. For å feie opp og vaske stoler og bord har falt ned på prioriteringslista i dag. Hva hvis noen setter frokosten i halsen, og jeg ikke har oversikt? Eller faller og slår seg alvorlig?

Jeg pleier å være ganske avslappet i forhold til å klatre og utforske høyden og mener den risikofylte leken er viktig å ivareta. Men da må det også være ansatte som er tilgjengelige.

Så er det tankene mine rundt den ubesatte stillingen på naboavdelingen. Som egentlig skal fylles av en pedagog, da det skal være 50 prosent pedagogdekning. Den er vanskelig å fylle i et jobbmarked som ikke har nok barnehagelærere å ta av. Det medfører ofte mindre kompetente vikarer som fyller stillingene til neste utlysning, der en håper å være heldig.

I denne prosessen blir kompetansen svekket. Hadde det blitt opprettet nye pedagogstillinger OG flere voksne i grunnbemanningen ville selve prosessen og kompetansen blitt styrket mer. For ikke å snakke om at barnehagen ville vært bedre rystet til å møte sykdomsperiodene som er en del av hverdagen vår.

barnehageopprør
Flere voksne må jobbe i barnehagen, krever nå ansatte i barnehagene. Foto: Anne Kari Karlsen

15. Jeg har måttet ta min egen sønn med feber med på jobben

Klokka er rundt halv ni. Jeg er tilbake på jobb etter en dag hjemme med min sønn på 1,5 år. Jeg overlot avdelingen til en erfaren, fast vikar, en fast ansatt på 22 og to vikarer fra en vikarsentral.

Jeg hadde helst vært på jobb, men det er ikke riktig at mannen min alltid skal være hjemme med syke barn. Jeg ser en mor komme inn porten med ett av sine to barnehagebarn. Jeg konkluderer at X, som går hos meg, må være syk. Jeg smiler til henne gjennom vinduet.

Etter hun har levert eldstemann, kommer hun innom avdelingen. Hun ser opprørt ut. Jeg spør om ikke dattera kommer i barnehagen i dag. Nei, hun er syk, hun hadde feber i går. «oh nei, så kjedelig!», sier jeg.

Så begynner mor å fortelle. At dattera hadde vært litt snørrete i det siste, og at hun sa til den faste vikaren at det bare var å ringe hvis jenta var dårlig (den faste vikaren kan ok norsk, men detaljene i en samtale forsvinner fort).

Mor forteller at hun fikk vite av vikaren at dattera hadde feber allerede i 11-tiden i går, at hun ble lagt og hadde feber da hun våknet. At hun hadde 39 i feber og var i barnehagen. At hun fikk saft, og frukt og et fang. Men ikke pappa eller mamma.

For hun faste vikaren var flink til å pleie det syke barnet, men foreldrene ble aldri ringt. Jeg hører moren forteller og kjenner at jeg blir lei meg. Og sint. Og fortvilet. Og flau. Og enda mer lei meg. Moren sa at hun ikke mente dette som personlig kritikk mot meg. Og at hun er kjempefornøyd når de faste er til stede.

Men problemet at jeg er ikke alltid er til stede. For på min avdeling er det én pedagogisk leder, to som er 50 prosent sykmeldte og en fast vikar, som nå jobber 100 prosent i en periode. Og så er vi så «heldige» å få vikarer i sykmeldingene. «Heldige» ja. For det er jo folk for barna å leke med som kan passe på barna.

Vikar fra første dag er det ikke noe å kjempe for? Siden januar har vi hatt 12 (!) ulike vikarer inne på småbarnsavdelingen. Barna følger meg til toalettet og sitter utenfor og venter på meg. De blir hysteriske når dører lukkes og de ikke ser meg. Jeg har tre barn inne på badet når jeg skifter bleie på et barn.

Jeg har mange dager jobbet i hele barnehagens åpningstid – uten pause. Halve barnegruppen følger meg på morgenmøte. Jeg har hatt flere fortvilede foreldre på tråden som sliter med at barna plutselig ikke vil i barnehagen mer.

Jeg har hatt mange klemmer av foreldre som er så sykt takknemlig for at i hvert fall jeg holder ut. At det kun er på grunn av meg at barna kan komme i barnehagen, fordi de har blitt utrygge av alle vikarene. Jeg har vondt i ryggen av å bære på de bittesmå, usikre barna.

Jeg har måttet ta min egen sønn med feber med på jobben, fordi det ellers ikke var fast ansatte til stede. Jeg måtte la det ene usikre barnet stå i et hjørne fordi jeg, med tre barn på fanget, prøvde å passe på at de to foran meg ikke bet hverandre.

Barnas helse og trivsel kan og skal ikke overlates til tilfeldige vikarer. Jeg kan på ingen måte overlate ansvaret for disse barna til vikarene når jeg ikke er til stede. Men jeg er bare ett menneske. Jeg kan ikke deles i to eller tre for å passe på alle de små.

Og så er det slik at jobben min ikke er å passe på barn – det er å gi barn et pedagogisk tilbud i deres hverdag. Men pedagogikken? Den ligger gjemt under et tykt lag med snø.

16. Jeg satt på personaltoalettet og gråt

Avdelingen har vært preget av sykdom noen måneder. En ansatt er kronisk syk, men fritak fra arbeidsgiverperioden har ikke er gått gjennom ennå. Den andre har hatt hyppig korttidsfravær.

Jeg har følt meg litt alene om jobben, ensom, overarbeidet, demotivert og utslitt. Men jeg må legge alt det til side, for om ikke jeg er til stede så går det på bekostning av barna. Ubunden tid har jeg ikke sett snurten av på over en måned.

Og nå har jeg sluttet å sitte på egen fritid, fordi da er jeg allerede en håpløs kjæreste som sover hele ettermiddagen på sofaen og har absolutt ikke noe sosialt liv i helgene med vennene mine.

Jeg vet en mor er særlig frustrert over personalsituasjonen. Hun gir tydelig uttrykk for at hun ikke synes det er holdbart. Jeg er veldig enig og må komme med samme gamle leksa om og om igjen: «Det er dessverre ikke vikarmidler før det har gått 16 dager, og vi får god hjelp fra naboavdelingene».

Hun er på ingen måte fornøyd med svaret, og jeg ser jo at argumentet ikke holder mål. Det er uforsvarlig, og som arbeidstaker synes jeg tilbudet barna får er langt under kvalitetsmålene i rammeplanen. Der kan jeg jo ikke argumentere en gang. For pedagogiske planer jeg jo for lengst lagt på hylla, jeg har jo ikke kapasitet til å gjennomføre dem allikevel.

På de verste dagene står barna ved porten og gråter når jeg skal hjem for dagen. Og jeg går hjem med en ekkel følelse av at jeg burde blitt igjen ut dagen, men at jeg kan ikke. For det er snart ingenting igjen av meg å gi av her.

Jeg føler jeg svikter til tross for at jeg jobber ubunden tid og enkelte dager overtid uten kompensasjon. Så kommer mora en dag. Hun har fått nok: «Du gjør ikke jobben din, siden det ikke er vikar hos dere»!

Ordene treffer som ei slegge i mellomgulvet. Ordfattig og paff, svarer jeg ikke en gang. Jeg kjenner at jeg bare vil sette meg ned og gråte. Det gjør jeg også, i pausen min. Da sitter jeg på personaltoalettet og gråter. Anklagen sårer, selv om jeg vet den ikke er sann, for der nekter jeg å ta skylda, etter å ha ofret samliv, sosialt liv og min egen psykiske helse.

For det er ikke jeg som bestemmer rammene for vikarbruk i barnehagen. Det er heller ikke jeg som tar beslutningen om bruken av penger fra det lille budsjettet vi har. Og jeg har informert styreren om situasjonen. Det føles urettferdig at jeg skal ta støyten.

Dagen etter kommer jeg på jobb. Jeg blir stående som forstenet på avdelingen. En ansatt fra en annen avdeling kommer tilfeldigvis innom og spør hva som skjer. Jeg klarer ikke annet enn å si at jeg er «tom», jeg klarer ikke mer.

Hun tar over litt og sier at jeg kan gå til sjefen og si fra. Jeg er frekk nok til å buse inn på et viktig møte, hun slukker brannen med støtte på avdelingen den dagen. Så er jeg tilbake til hverdagen min igjen neste dag. Det er jo fortsatt ikke vikarmidler å ta av.

Så når kunnskapsministeren bruker brukerundersøkelsen som målestokk for bemanning, så bør han ta til etterretning at det er oss ansatte de bedømmer, ikke spesifikt om de er fornøyd med bemanningsnormen i barnehagen.

Foreldre flest synes de barnehageansatte er flotte, omsorgsfulle og gode mennesker som gjør sitt beste for å møte barna deres som individer hver eneste dag. Foreldre flest har enorm respekt for den jobben vi gjør, mer respekt enn jeg tror kunnskapsministeren har.

Jeg hører til stadighet «Jeg forstår ikke hvordan dere får det til!», når jeg er i garderoben med flere barn. Eller «Jeg synes det er tøft med ett barn, så kom nummer to, og jeg er utslitt. Hva er du laget av?» Og det er nettopp det.

Vi er ikke laget av titan, ikke har vi superkrefter, vi er faktisk helt vanlige mennesker som til slutt går i kjelleren vi også. Og vi hadde fortjent en forsvarlig bemanningsnorm.

17. Kjære politikere, den foreslåtte bemanningsnormen er #uforsvarlig

En vanlig #uforsvarlig uke… Jeg jobber som pedagogisk leder i en privat barnehage i Oslo. I en ganske rik bydel, trodde jeg at alt var i orden og at alt kom til å gå smertefritt da jeg fikk jobb der for ett år siden.

Fire ansatte, 12 småbarn. En drøm tenkte jeg, hurra det blir bra, tenkte jeg… Men hurra ble fort til sukk, tårer og skuffelse. Dårlig samvittighet over at jeg ikke strekker til, at jeg ikke får til og ikke kan gjøre jobben min som pedagog bra nok.

Dag 1 MANDAG: Min barnehage åpner klokka 7:15 og stenger 16:45. Barna stormer inn fra klokka 7:20. Det går fint. Neste ansatt kommer klokka 8. Mellom kl 8:00 og 8:30 har jeg 12 småbarn. Og vi er to voksne.

En av assistentene mine studerer deltid og jobber kun torsdag og fredag. Vikar sier dere? Pffff! Nei. ”Kanskje vi får vikar til dere”, hører jeg på fredag når jeg leverer vaktliste. Men nei, ikke denne gangen…

Jeg, som pedagog, kommer på senvakt klokka 9:45. Med vondt i hjerte for at mine assistenter måtte slite for at jeg skal få planlagt uka. For at barna får en fin uke, med kule aktiviteter, hvor jeg endelig får plottet inn Rammeplan og masse krav som stilles til meg… Det må jeg få til.

Dag 2 TIRSDAG: Enda har vi ikke fått vikar. Jeg kommer 7:15 og er superglad for å møte alle de flotte barna mine. Jeg smiler og sier ”Jeg er glad for at du er her, Aina” og ”Ah, så kult at du Per og du Kristine er med oss i dag”!

Jeg vil at alle barna føler seg sett og ivaretatt, jeg vil at de føler at vi gleder oss til at de kommer. Men det gjør så vondt å innse at den gledesfølelsen kunne vært mer ekte. Fordi innerst inne i meg gruer jeg meg enda en dag til der vi er tre med 12 barn. Mine assistenter kommer klokka 8:00 og 8:45. Ikke noe vikar, vi blir tre igjen. Med 12 barn.

Dag 3 ONSDAG: Ah dette blir fin dag, vi klarer dette, sier jeg til mine assistenter. Vi får dessverre ikke vikar, vi blir tre, med 12 barn, sier jeg til dem. Men dere er så flinke, vi får det til å gå! Når en assistent går klokka 15:15, er vi to igjen på jobb med 12 barn.

Ja! dessverre, barna har lange dager og blir ikke hentet klokka 15:15 akkurat.

Dag 4 TORSDAG: Hurra! Vi er fire med 12 barn. Vi klarer å komme oss ut og ha aktiviteter. Dagen er roligere for oss og barna.

Dag 5 FREDAG: Snart helg dere! Vi klarer oss fint, vi er fire med 12 superglade barn. Vi er fire, men vi er stresset. Jeg som leder er stresset, siden fredag er en tung dag. En møtedag. Jeg forsvinner fra avdelingen 9:30-10:30 på ledermøte. Tre assistenter med 12 barn.

Jeg vet jeg må gå, men går med vondt i hjertet, omtrent som hele uke, fordi jeg ikke fikk nok tid til å se barna mine. Å merke de fine samspillssituasjonene jeg knapt har sett. Fordi jeg måtte si ”Du må vente Per!” flere ganger fordi vi ikke var nok voksne på plass, og stakkars Per måtte vente for å få matpakka si på bordet. Fordi jeg måtte begrense trøstetida for lille Marie, da flere gråtende ansikter limer seg fast til genseren min.

Kjære politikere, se på det der! Det er ikke noe fantasy, ikke noe jeg finner på. Sånn ser uka ut for meg. Bemanningsnormen som er foreslått er #uforsvarlig! Dere vet vel at barnehagen min er åpen fra 7:15 til 16:45? Barna kommer ikke til barnehagen når pedagogen kommer på senvakt 9:45 og blir heller ikke hentet når pedagogen drar kl 13.

De dagseksemplene er fra en virkelighet jeg opplever dag på dag. Hvis jeg har tidligvakt, forsvinner jeg fra avdelingen klokka 13. Da er det hele to-tre assistenter med 12 småbarn! Hvis jeg kommer på senvakt kl 9:45 er de 2-3 med 12 barn frem til jeg kommer!

Går en av oss kl 15:15, er vi to frem til kl 16:45 med 12 barn. For å ikke glemme at pausene må avvikles, og da er det to-tre voksne med 12 barn i nesten to timer (3x30min). Er dette greit? Nei.

Møtene må ta plass. Jeg må få lov til å ta ubunden-tiden min, og det går på bekostning av barna og mine assistenter. Jeg er sliten. Jeg er max lei meg for at dere ikke tenker på fremtidens samfunn, det er nettopp de små som er daglig hos meg 9-9,5 time, de fortjener meg til stede, til å strekke til, til at jeg ser dem og støtter deres utvikling og gir dem god start!

Jeg kan komme på jobb så godt innstilt som jeg bare vil, men jeg strekker ikke til. Ferie? Glemt det. Da er vi tre når noen av oss skal på ferie. Er dette greit? Avspasering? Jeg har glemt hva det er og hvordan man får det til… fire voksne på 12 barn. Er det en drøm? Når i snitt er vi alle fire på jobb i 2-2,5 time er det ikke noe å rope hurra for. Dessverre.

barn leker
Mange utrygge situasjoner kan oppstå med barna fordi det er for få voksne til å følge dem opp. Illustrasjonsfoto: Harald Groven / Flickr

18. Barna har krav på vår nærhet og oppmerksomhet

Se for deg en avdeling med 14 småbarn og fire ansatte. Derav er det to pedagoger (en på disp vel og merke) og to assistenter. Barnehagen har vanlig åpningstid fra 7.30-17.00, og de ansatte har betalt pause.

Tidligvakten er dermed 7.30-15.00 og senvakten 9.30-17.00. Dette utgjør 7,5 timer ganger fire ansatte per dag = 28 arbeidstimer på avdelingen per dag. Gang det med fem, så er vi på 140 timer med voksne per uke. Det høres jo fantastisk ut. Ingen er jo syke på denne avdelingen.

Men siden det er to pedagoger, så forsvinner det to ganger fire timer til planlegging. Jo, dette kommer barna til gode, men barna mister tilsyn i disse timene. Og alle ansatte skal ha pause, så der forsvinner fire ganger 0.5 time per dag, det vil si 10 timer i uken.

Og så er det et avdelingsmøte i uka (fire ansatte ganger én time går bort), ledermøte (to ansatte ganger én time bort). Så av de teoretiske 140 timene, må vi trekke fra 8+10+4+2 timer. 116 timer har vi til rådighet. 116 teoretiske timer. 23,2 t per dag, i gjennomsnitt.

Delt blant fire friske ansatte, er det 5,8 individuelle timer til stede på avdelingen eller 23,2 teoretiske arbeidstimer per dag til 14 barn. Det er mindre enn én time med en-til-en oppmerksomhet per barn!

Og vet du hva vi også skal gjøre i de timene? Gå på do. Ha HMS-møte. Handle inn til påskefrokost. Lage grøt på matdagen. Ha drøftesamtale med styrer om det ene barnet som sliter sånn. Ha foreldresamtaler (14 ganger 0.5 timer, to ganger i året). Rydde bordet etter maten. Vaske avdelingen når det er sykdom. Sette inn og ta ut av oppvaskmaskinen. Sette på vask med skitne smekker (og tørke, brette og rydde). Ta en runde på uteområdet for å sjekke om at ser bra ut. Rydde i skapene. Gå på tverrfaglige møter med ulike instanser. Ha veiledningssamtale med den nye ansatte. Ha medbestemmelsesmøte. Ha assistentopplæring. Krysse av i utallige sjekklister.

Dette er teorien. Virkeligheten er jo at det er fryktelig mye sykdom blant personalet i en barnehage. At det ikke alltid settes inn vikarer. At når det settes inn vikarer, går mye tid til lynopplæring.

Alt som er nevnt over går DIREKTE utover barna. Barn som har krav på vår nærhet og oppmerksomhet. Barn som har krav på at vi utfører alt som står beskrevet i Rammeplanen. Barn som trenger oss!

19. Jeg skal egentlig hjem, men har ikke samvittighet til det

Det er en helt vanlig onsdag på en småbarnsavdeling med 12 barn. Den første vanlige onsdagen på en stund. Pedagogisk leder (altså jeg) har vært sykmeldt en stund og vikariert på en annen avdeling på grunn av mangel på grunnbemanning. En av de faste vikarene har også vært syk.

I min barnehage følger vi bemanningsnormen, i alle fall på papiret, men flere har sluttet de siste månedene, og i stedet for å sette inn nytt personale, leies det inn fra vikarbyrå. Jada, vi får vikarer ved sykdom. Men allikevel rekker vi ikke til.

Denne onsdagen har vi full barnegruppe, og alle voksne går fulle vakter. Ikke har vi møter i dag heller! Vi har tre barn som er relativt nye i gruppen og ikke helt trygge ennå, de trenger en voksen for seg selv.

To av barna er, ifølge foreldrene, «litt slitne» og trenger et fang de også. Ett av barna trenger å fotfølges fordi han biter. Vi halter oss gjennom dagen, det går på et vis. De fleste av barna er fornøyde, vi har sluppet unna med kun et par biteepisoder, barna har fått mat og tørre bleier.

Men så går tidligvaktene hjem og tidlig mellomvakt. Ingen av barna har blitt hentet ennå. Vi er to voksne på 12 barn. Hvorav tre trenger en voksen for seg selv, to er «litt slitne» og en biter det hen kommer over. Resten av gruppen begynner også å bli litt slitne.

Men hvem skal jeg velge? Det utrygge barnet? Barnet som biter? Han som er litt sliten? Hun som sov litt dårlig og er litt trøtt? Han som vi er litt usikker på om burde vært hjemme eller ikke?

Det er kaos på avdelingen, kollegaen min skifter en bleie, og jeg er alene med 11 barn. Hvorav sju gråter og vil opp. Resterende fem barn ser redde på meg med store øyne. «Mamma kommer snart lille venn……». «Jeg skjønner at du er sliten vennen min…».

Klokken halv fem har fem barn blitt hentet. Jeg skal egentlig gå hjem, men jeg har ikke samvittighet til å la kollegaen min eller barna sitte igjen alene.

20. Jeg vet han så gjerne vil leke og synge med meg

Jeg jobber på en storbarnsavdeling med 19 barn. Vi er tre medarbeidere på avdelingen. Vi har vært uten pedagogisk leder den siste måneden, men vi er av de heldige og får stort sett satt inn vikar ved fravær. Det blir satt inn vikar også denne dagen, men kun fem timer i den såkalte kjernetiden for å spare penger.

Vikaren jobber til 15.00 og tidligvakta må gå klokken 15.30. Styreren kommer innom for å si god helg. Jeg er nå alene med 15 barn. På avdelingen har jeg et barn med downs syndrom. Når han ikke blir aktivisert i lek, blir han stående og kaste leker i gulvet. Det skjer ofte.

Vi har ikke spesialpedagog til han hele dagen. Det er utfordrende når vi bare er én eller to medarbeidere på vakt tidlig eller mot slutten av dagen. Jeg må derfor sjonglere mellom å aktivisere barnet, følge opp de andre barna, gi beskjeder til foreldre som skal hente barn og løse konflikter.

Ett barn vil gjerne at jeg skal lese bok, men jeg har ikke mulighet og må avvise henne for å greie å holde oversikt. Et barn trenger hjelp på do og jeg må gå fra hele gruppa. Jeg kjenner at jeg blir stresset. Tenk om det skjer noe inne på avdelingen og jeg ikke ser det? Det går bra denne gangen også. Heldigvis!

Jeg krysser fingrene for at ingen av de tre som bruker bleier trenger å få skiftet bleie den siste timen. Men ikke før har jeg tenkt tanken før det meldes om en bæsjebleie. Jeg må avbryte barnas lek (noe som sitter langt inne å gjøre) og sende de resterende barna inn på naboavdelingen – til en medarbeider som også er alene på slutten av dagen.

Han har nå ca. 20 barn alene, mens jeg må skynde meg ned en etasje for å bytte bleie på stellebordet på småbarnsavdelingen. Bleien har lekket. Barnet trenger en grundig vask og alle klærne må av. Dette tar tid og skiftetøyet ligger oppe.

Jeg bekymrer meg og lurer på hvordan det går med barna og min kollega oppe. Vi går opp, og der står en av foreldrene som lurer på hvor vottene til barnet hans er. Jeg legger frem skiftetøy til barnet jeg har skiftet bleie på og setter i gang en leteaksjon etter votter, mens jeg hører at det er «kaos» inne på den andre avdelingen.

Jeg henter tilbake barna «mine» til vår avdeling og setter i gang ryddetid. Vi kom oss gjennom denne dagen også. Men jeg lurer mange ganger på om barna føler at behovene deres blir ivaretatt. Særlig barnet med downs syndrom.

Han kan ikke si med ord hva han tenker. Han bruker sitt nonverbale kroppslige språk. Og vi kan jo bare tenke oss hva han prøver å si når han smeller lekene i gulvet. Jeg vet at han så gjerne vil leke og synge med meg. Da blir han så glad og han viser det med hele seg. Hver dag står vi som arbeider i barnehagen ovenfor vanskelig valg og prioriteringene vi må gjøre. Og det er ikke lett.

Hva gjør jeg for eksempel når et barn som har begynt å øve seg på å tisse på do vil inn og tisse og jeg har et barn som har slått seg og gråter i akebakken? Og den andre voksne er opptatt med et annet barn…

Vi står i sånne dilemmaer hver eneste dag. Nå er det nok! Barna fortjener en tettere oppfølging, voksnes tilstedeværelse, at deres medvirkning blir bedre ivaretatt og pedagogiske planer som er mulig å gjennomføre.

Dette er min historie. I en barnehage hvor vi stort sett holder oss innenfor normene som er gitt. Likevel sliter vi med å dekke barnas behov. Jeg registrerer at mange mener det bør være godt nok, men jeg tenker at nå handler ikke om min eller din barnehage nå.

Jeg tenker at det handler om at nå må vi barnehagefolka stå sammen for barna beste og sikre at alle barn i alle barnehager får behovene sine dekket. Da må bemanningsnormen økes. Og vi må rope høyt så politikerne våkner opp!

21. Jeg har aldri opplevd full bemanning

Vårt barn går i en barnehage hvor de skriver på nett at de har nok ansatte, men jeg har aldri opplevd at det er full bemanning på avdelingen. Barnehagen er åpen fra 7.00-17.15, og for å kunne ha ansatte hele dagen, er det fullt bemannet kun noen få timer pr dag.

Jeg opplever hver gang jeg er i barnehagen at det er ca seks-åtte barn per voksen, og dette er på småbarnsavdelingen. Til og med når det er flere voksne som kan være med barna, er det alltid noen som må rydde/vaske, bytte bleie, printe ut noe eller hente noe.

Det er ikke nok ansatte pr. barn, og det er mange ganger jeg selv har grepet inn i situasjoner hvor barn har falt og slått seg, kranglet eller sittet fast fordi ingen voksne var til stede. Spesielt ved uteområdet blir barna så spredt at de voksne ikke har sjanse til å ha full oversikt eller kunne gi den oppmerksomheten som alle små barn behøver.

22. Jeg skammer meg

Barnet mitt har gått i barnehagen i seks måneder. Hen er fremdeles ikke trygg der og hylgråter hver dag ved avlevering.

Hen trenger et fang å sitte på der hen kan finne roen og bearbeide at mamma har gått. Dessverre er det sykdom blant personalet og bare én voksen til å ta imot fjorten barn, som alle kommer med sitt eget behov for å bli ivaretatt.

På fanget til den ansatte sitter en gutt som til vanlig er en ordentlig bråkmaker. Han slår, kaster og er en urolig og utrygg gutt. Nå vil han ha trøst og gråter fordi mamma har gått.

Antageligvis trenger han denne trøsten og omsorgen vel så mye, om ikke mer enn mitt barn. Jeg ser inn i øynene hans – de er fulle av tårer. Personalet og jeg blir nødt til å ta et valg: Skal vi feie vekk den eldre gutten som trenger å bli sett eller skal jeg etterlate min ettåring redd og gråtende etter mamma på gulvet? Jeg skammer meg fremdeles over utfallet. #uforsvarlig

PS: Historiene er anonymt gjengitt med tillatelse fra Aksjonsgruppen Barnehageopprør 2018.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer