Oslofolk kjenner ikke den mørke historien bak: Fikk 8 år i straffeanstalten for å ha stjålet et vokslys

Hvis du har gått gjennom Hausmannskvartalet, har du sannsynligvis passert den uten å tenke over det.

Den gamle steinmuren stikker ut av veggen på hjørnet av Calmeyers gate 1 og Youngs gate 5. Den fortsetter også inn gjennom lokalene til den tidligere restauranten Tukthuset Mat & Drikke. For mange er den bare et dekorativt innslag i bybildet.

Men muren er den siste synlige resten av Christiania tukthus – en av byens mest sentrale, og samtidig mest glemte, institusjoner.

– I Hausmannskvartalet finner du mye som man kanskje ikke snakker så høyt om, sier Torgrim Sneve Guttormsen, seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

– Dette området var outsidernes område på mange måter. Du hadde litt løse fugler, prostituerte og sånt i kvartaler som ligger på sydsiden av Storgata. Christian Krogh har jo malt dette bildet med de prostituerte på legevisitt. Det maleriet illustrerer skammen og mørket fra den tiden, som man mener kommer fra dette området – som var et sted hvor de lavere bemidlede kunne få legehjelp eller asyl. 

Han mener den mørke delen av Oslos historie er langt mindre synlig enn den historien byen gjerne viser frem.

– Mørk kulturarv er en kulturarv man ikke er særlig stolt av. Den blir ofte liggende skjult, mens vi løfter fram Slottet, vikingskipene og andre monumenter. Men den mørke kulturarven finnes overalt – vi snakker bare ikke så mye om den.

En av byens største bygninger

Christiania tukthus sto ferdig i 1741 i Storgata 33. Bygningen var en tvangsarbeidsanstalt der idealet var at mennesker skulle lære gode leveregler gjennom hardt arbeid.

På den tiden var tukthuset den største bygningen som var reist i Christiania siden domkirken. Ifølge historien trodde kong Carl Johan at bygningen var kongeboligen da han første gang skuet utover byen fra Ekeberg.

Likevel er det nesten ingenting igjen av anlegget i dag.

I 1938 ble bygningene revet. Bare en liten del av ytterveggen ble stående, mens resten av området ble bygget ut.

– På 1930-tallet ble slike institusjoner flyttet ut av byene. Da frigjorde man attraktive tomter til ny byutvikling. Muren ble stående igjen, mens byen vokste videre rundt den, sier Guttormsen.

Hvem havnet på tukthuset?

Christiania tukthus var bygget for rundt 150 personer, men allerede få år etter åpningen var det over 200 innsatte.

Hit kunne løsgjengere, tiggere, fattige, arbeidsføre uten arbeid, psykisk syke og personer dømt for mindre lovbrudd bli sendt. Foreldre kunne til og med betale for å få ulydige barn satt inn, og ungdom som uteble fra konfirmasjonsundervisningen risikerte samme skjebne.

En av de som havnet på Christiania Tukthus var en mann ved navn Christopher Tronsen. Ifølge tidsskriftet St. Hallvard ble han i 1752 dømt til en straff på 8 år for å ha stjålet et vokslys i Eger kirke. 

Flere ganger i året gjennomførte myndighetene en omfattende kontroll, kalt «generalinkvisisjon». Da gikk de fra dør til dør for å undersøke hvem som bodde i byen. Personer som ikke kunne dokumentere arbeid eller lovlig inntekt, kunne bli ført for underdommeren og sendt videre til tukthuset.

Et sted hvor mange døde

Forholdene ved tukthuset var harde.

Høsten 1744 var 43 av 223 innsatte registrert som syke. Rundt ti prosent av fangene døde, og tukthuset hadde derfor sin egen kirkegård.

Trangboddhet og dårlige hygieniske forhold gjorde anlegget sårbart for epidemier. Kvinner, menn og barn ble samlet på samme sted, og småkriminelle satt side om side med mer erfarne lovbrytere.

Da tukthuset ble avviklet på 1880-tallet, fortsatte bygningene å fungere som kvinnefengsel helt fram til 1938. Samme år ble anlegget revet, til tross for at bygningene var vurdert som bevaringsverdige.

Følte de var i Roma

Gjennom et forskningsprosjekt har NIKU undersøkt hvordan folk opplever muren i dag.

De fleste visste ikke hvorfor den sto der.

– Mange sa at de syntes det var hyggelig å sitte på restauranten. De beskrev den som en liten bit av Roma, med den gamle muren og den rustikke atmosfæren mens de satt med et glass vin. De var ikke klar over at de satt rett utenfor et tukthus der mennesker hadde vært fengslet og dødd, sier Guttormsen.

Andre ønsket mer informasjon om stedet.

– Folk etterlyste muligheten til å lære historien. Noen har familiemedlemmer som satt der, og ønsker å vite mer om hva som skjedde.

Vil løfte fram den glemte historien

Guttormsen mener byen bør gjøre den skjulte historien mer tilgjengelig.

– Det er typisk for mørk kulturarv at det legges lokk på den i lang tid. Men før eller siden må man løfte på lokket. Vi trenger mer forskning, flere av de personlige historiene og mer informasjon på stedet. Kanskje kunne en QR-kode gitt folk muligheten til å lese historien dersom de ønsker det.

I dag haster de fleste forbi den gamle muren uten å vie den en tanke.

Likevel er den et av de siste fysiske sporene etter en institusjon som gjennom nærmere 200 år satte dype spor i både byen og menneskene som levde der.

Kilder: 

St. Hallvard. 1990 Vol. 68 : illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt

(NIKU) Norsk Institutt for kulturminneforskning