Ole Giæver i Fra balkongen
Ole Giæver i Fra balkongen. Foto: Filmweb.no

Film: «Fra balkongen» er melankolsk, men med et bakteppe av ironi og humor

«Fra balkongen» tar seeren med på 12 måneder av livet til regissør Ole Giæver og hans familie i Brochmannsgate i Oslo. Dette er utleverende og sårt, men også fint og gjenkjennelig.

Regissør Ole Giæver har med sine siste to filmer («Mot naturen» og «Fra balkongen») gått i en interessant retning i mine øyne. Han tør å utforske dokumentarsjangeren på en utleverende og filosofisk måte, samtidig som det aldri blir kjedelig.

«Fra balkongen» er på mange måter Ole Giævers forsøk på å fortelle seeren noe om seg selv, og det funker.

Man føler at man blir kjent med en litt innesluttet mann som ikke helt klarer å leve i øyeblikket, med småbarn og kone, men med en tydelig tomhet i livet. Han savner noe. Dette er utleverende og sårt, men også fint og gjenkjennelig.

Ole Giæver i «Fra balkongen». Foto: Filmweb.no

Minner om Knausgård

Selve konseptet derimot, er kanskje litt vel likt forfatter Karl Ove Knausgårds univers. Dette trenger ikke være noe negativt, tvert imot, men jeg sitter med en følelse av at filmen på mange måter er et forsøk på å gjøre en slags dokumentarfilmens «Min kamp».

Forskjellen ligger i at Giævers observasjoner og refleksjoner ikke kan sammenlignes med Knausgård sine, men at man kanskje for ofte sitter der og tenker «ja, det har jeg også tenkt på før. Jeg trenger ikke fortelle det til alle andre».

Men akkurat det er litt paradoksalt, fordi mye av sjarmen til filmen ligger nettopp der. I Giævers uanstrengte og allmenngyldige refleksjoner om små og store ting i livet. En film som funker i små doser.

Statist i eget liv

I likhet med Knausgård og forfatter Tomas Espedal, og i motsetning til mye innen norsk film, utleverer Giæver seg så direkte at man ikke kan unngå å bli berørt.

Han klarer ikke å legge skjul på hvor meningsløst livet virker, når det tross alt er så kort, og ei heller hans manglende evne til å like det. Han er en statist i sitt eget liv. Sånn føles det i hvert fall. Noen ganger.

Ole Giæver og datteren i «Fra balkongen». Foto: Filmweb.no

Melankolsk med et bakteppe av ironi

Vi får inntrykk av at vi har truffet en mann som innser at drømmene han en gang hadde kanskje ikke betyr så mye lenger. Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg nå som ungdommens glød likesom renner ut som sand mellom fingrene hans.

Det er melankolsk, men med et bakteppe av ironi og humor blir filmen ganske så underholdende. Likevel føler jeg at vi ikke får bli med på alt vi gjerne skulle blitt med på som seer, og at det hele virker en smule oppsatt.

Det er kanskje vanskelig for en filmregissør med to barn og kone å ta oss med på alt som skjer i livet sitt. Men når prosjektet er som det er, burde vi kanskje fått blitt med på enda mer? Eller kanskje regissørlivet bare er vanligere enn vi liker å tro, i hvert fall i Norge?

Alt i alt en fin filmopplevelse.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer