Karoline Groth var ikke forberedt på sine egne reksjoner etter kreftbehandlingen. Det dokumenterte filmskaper Hansine Killingmoe Såstad i kortfilmen "Det ingen snakker om".Foto: Audun Groth
Karoline (28) fra Grünerløkka etter den vellykkede kreftbehandlingen: – Jeg gråt hver deg og tenkte at jeg burde være mer glad
Etter en vellykket kreftbehandling følte Karoline (28) at hun burde være lykkelig og glad. Det klarte hun ikke. Nå er Karolines kamp mot forventninger og mot styggen på ryggen filmet.
Hansine Killingmoe Såstad har laget den prisbelønte kortfilmen «Det ingen snakker om». I filmen møter vi den 28 år gamle kreftrammede kusinen Karoline Groth, som bor på Grünerløkka.
Hun gir oss et innblikk i hverdagen og tiden etter en vellykket kreftbehandling. Uventet ble filmen et mørkere dokument enn det filmskaperen hadde trodd i utgangspunktet.
Var ikke forberedt på utfordringen
— Jeg sa ja til å bli med på filmen fordi det har vært så lite oppmerksomhet på den psykiske belastningen ved endt kreftbehandling. Jeg fikk et problem etter behandlingen som jeg ikke var mentalt forberedt på, sier Karoline Groth (28).
Groth opplevde å bli nedstemt, der normen skulle være å føle seg lykkelig over å ha overlevd. I stedet klarte hun ikke å sette pris på livet.
— Nå gjør jeg det, men rett etter kreftbehandlingen gråt jeg hver deg, og tenkte at det var feil, og at jeg burde være mer glad. Jeg følte meg til bry, og klarte ikke å støtte samboeren min som nettopp hadde fått seg ny jobb. I mine øyne var jeg for det meste i veien, forteller Groth om tiden etter den vellykkede kreftbehandlingen.
Lang ventetid på psykologhjelp
Hun ønsket å få snakke med en psykolog, men ventetiden på en konsultasjon var på et halvt år. Å kontakte en privatpraktiserende psykolog ble alt for dyrt for en som Groth, som gikk på arbeidsavklaringspenger fra NAV.
At kreftbehandlingen satte fysiske spor gjorde noe med Groths selvbildeFoto: Samuel Borgnes
Å komme tilbake i jobb tok også tid. Det er ikke slik for de fleste at de kan hoppe rett inn i jobben sin etter en kreftbehandling. Groth er ung og på vei framover i yrkeskarrieren. At den måtte settes på vent, var et nederlag for henne. Enkelte hadde forventninger om at hun skulle være tilbake til 100 prosent etter få måneder. Det tok henne litt over ett år, noe Groth ikke var forberedt på.
Selvterapi å filme seg selv
— I Hansine Killingmoe Såstads filmprosjekt filmet jeg meg selv. Da var jeg også nødt til å sette ord på følelsene mine. Det er mulig det hjalp meg gjennom den vanskelige tiden. Det ble som selvterapi. Da jeg så filmen etterpå forsto jeg meg selv mye bedre, sier Groth.
Groth hadde tenkt at filmen var Killingmoe Såstads bacheloroppgave i filmproduksjon, og ferdig med det. Nå har i stedet filmen reist verden rundt og hentet inn priser.
— Jeg lever godt med det. Selv om jeg blottlegger meg selv på det mest sårbare, så tør jeg stå for det. Jeg er i dag stolt av utseendet mitt igjen. Jeg hadde kreft i hjernen, og sporene etter behandlingen gjorde at jeg følte meg stygg, noe som førte til lav selvtillit. Det var en ny følelse jeg måtte forholde meg til, sier Groth.
En sterk film
Groth forteller at reaksjonene på filmen har vært overveldende. Folk har kontaktet henne og fortalt at de syns det er en sterk film. Utfordringen med tiden etter kreftbehandling er det mange som ikke har vært klar over.
— Den første prisen vant jeg i Fredrikstad, og jeg får stadig henvendelser fra festivaler rundt omkring i verden som vil vise filmen. Den var krevende å lage, både for meg og Karoline, derfor er det hyggelig å få anerkjennelse, selv om det er Karoline som egentlig fortjener all ære, forteller Hansine Killingmoe Såstad i et intervju med Kreftforeningen. Hun håper at filmen kan bidra til bedre og raskere hjelp til folk som er ferdig med kreftbehandling.
I dag venter Karoline Groth på resultater fra en kreftundersøkelse som ble gjort sist uke. Først om ti år kan hun kalle seg friskmeldt fra kreften.