Jamal (40) kom som flyktning, ble lurt og mistet alt. Nå driver han et populært gatekjøkken på Grünerløkka

Jamal Almansour kom til Norge som flyktning i 2016. I dag driver Jamal's Falafel på Grünerløkka – med matoppskrifter han lærte som barn i Syria.

– Jeg vokste opp i fjellene. Der fantes verken skole eller myndigheter som fulgte opp. Men jeg jobbet sammen med faren og bestefaren min, og lærte å lage mat. Jeg husker bare arbeid, men jeg hadde det greit og er takknemlig for det jeg lærte.

– Jeg har mange ord i hjertet

Mariana Gutierrez Duque har nylig gitt ut boken Smaken av håp, som forteller historien om Jamals oppvekst og reisen mot å etablere egen restaurant.

– Jeg har vært gjennom mye. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg hvordan ting fungerer. Nå vil jeg være den personen for andre, forteller Jamal.

Han sier boken handler om mer enn falafel. Det er historien om en flyktning fra Syria, uten skolegang, som klarte å bygge opp et vellykket syrisk gatekjøkken midt i Oslo. Men også om å miste alt – og likevel fortsette.

– Jeg stolte på feil mennesker

Han sier han vil at boken skal være både ærlig og nyttig – for dem som kommer etter ham.

– Jeg vil vise at det er mulig, selv om du ikke har nettverk, språk eller skole. Men jeg vil også advare: Du må være forsiktig. Du må forstå systemet. Hvis ikke, kan du bli lurt.

Petter (30) heiser ned pizza fra balkongen på Tøyen: – Jeg tror de beste bakevarene lages hjemme

Det er noe han selv har erfart.

– Jeg trodde folk ville hjelpe meg. Men mange utnyttet at jeg ikke forsto språket. Jeg stolte på feil mennesker. Jeg håper at andre kan unngå det samme.

Levde i frykt

Historien starter i et telt i Syria i 1952. Der bestefaren og faren hans lagde mat.

– Jeg lærte alt av dem. Det er de samme oppskriftene jeg bruker i dag.

Så endret alt seg – krigen brøt ut i Syria.

– Det var vanskelig. Vi hadde ikke penger, det var lite mat, og vi var redde hele tiden. Du bestemmer ingenting i krig. Du tenker mye, men har ingen kontroll. Du vil hjelpe familien din, men du kan ikke gjøre noe. Du bare venter.

– Jeg visste ikke hvor Norge var

Etter hvert flyktet han til Libanon. Der bodde han i en FN-leir før han fikk beskjeden: Du skal til Norge.

– Jeg visste ikke hvor Norge var. Men det spilte ingen rolle. Jeg var bare glad for at jeg kunne forlate leiren. Det var nok for meg.

To år etter at han kom, åpnet han sin første foodtruck i Oslo – med falafel laget fra bunnen, etter familiens oppskrifter.

– Jeg hadde foodtrucken på Youngstorget, og det gikk veldig bra. Mange kom tilbake, og flere sa at smaken minnet dem om hjemlandet. 

– Jeg ble lurt

Etter en stund åpnet han en restaurant på Brugata. Men det endte dårlig.

– Jeg ble lurt. En jeg stolte på, tok over alt. Jeg hadde ikke nok kunnskap om systemet, språket eller kontrakter. Jeg tapte alt og ble sittende igjen uten noe.

Åpnet ny restaurant der Oslo vokser mest: – Det føles helt sprøtt, sier gründer Ole Victor (35)

Han sluttet å jobbe og tok en pause. Et år senere startet han på nytt – alene.

– Jeg er fornøyd med det jeg har fått til. En kunde kjører én time bare for å spise falafel her. Det betyr mye for meg.

Samlet inn over 600.000

I tillegg har han engasjert seg humanitært. Da krigen i Gaza eskalerte, ble det personlig for Jamal. Han bestemte seg for å gjøre noe.

– Jeg så bilder av barn og eldre og tenkte: Hva kan jeg gjøre? Jeg må gjøre noe.

Tre ganger har han samlet inn penger til Leger Uten Grenser gjennom gatekjøkkenet. Til sammen har han samlet inn rundt 620.000 kroner. At valget falt på Leger Uten Grenser, var ikke tilfeldig.

– Jeg stoler på dem. Da moren min var syk i Libanon og vi ikke hadde penger, var det de som hjalp oss. Det glemmer jeg aldri.

– Det forandrer livet deres

I hjembygda i Syria er det fortsatt mange barn som ikke går på skole. Jamal støtter to jenter fra en familie som livnærer seg av jordbruk.

– Jeg betaler for skolen deres. Det koster meg 3000 kroner i året. Det er lite for meg, men det forandrer livet deres.

Han sier det betyr ekstra mye fordi han selv aldri fikk gå på skole.

– Jeg fikk ikke den muligheten. Det er derfor dette er så viktig for meg.

Drømmen hans er å bygge en skole i området han kommer fra.

– Jeg håper de ser meg

Han tenker ofte på foreldrene: 

– Jeg håper de ser meg. Jeg håper de er stolte.

Faren pleide å si at livet er en skole.

– Jeg lærte aldri å lese og skrive som barn. Men jeg har lært mye annet. Og jeg lærer fortsatt – hver dag.

Fra rus til rådhus