Hanne Brenna Anne Sofie Hardeberg Isabel Skjeggestad
Dyrepleierstudentene Hanne Brenna (til venstre), Anne Sofie Hardeberg, og Isabel Skjeggestad (til høyre) har laget undersøkelsen om holdninger rundt hundeavføring i Oslo. Foto: André Kjernsli

– Hundemøkk i byen utgjør smittefare for dyr og mennesker, forteller studenter bak ny undersøkelse

— Den vanligste unnskyldningen for ikke å plukke opp hundens avføring er å ha glemt, eller ikke ha med hundeposer, sier Hanne Brenna. Tre dyrepleierstudenter kommer med spennende undersøkelse om hundehold i Oslo.

For første gang er det blitt gjort en undersøkelse på vaner og holdninger rundt hundeavføring i Oslo.

Hanne Brenna (23) utdanner seg på tredje og siste året til dyrepleier sammen med Anne Sofie Hardeberg (22) og Isabel Skjeggestad (21).

De tre studentene ved Veterinærhøgskolen har laget undersøkelsen Vaner og holdninger rundt hundeavføring i Oslo.

— Vanligere å ikke plukke opp i Marka

— Det har ikke tidligere vært gjort en slik undersøkelse på norske forhold. Det var også viktig for oss å gjøre denne undersøkelsen spesielt for Oslo. Utover i landet kan det være at holdningene er annerledes, forklarer Anne Sofie Hardeberg.

Hundepose forlatt
En forlatt hundepose. Det er ingen sjanse for at denne selv klarer å flytte seg de 30 meterne bort til søppelkassa. Foto: Anders Høilund

Trioen var nysgjerrige på hvorfor noen velger å la hundeavføringen ligge. Kanskje kunne de finne en løsning som gjorde at denne gruppen hundeeiere ble mindre.

— Ekkelt å plukke opp

Det er ikke bare at hundeavføringen er utrivelig, men den representerer også en smitterisiko både for mennesker og dyr.

Dyrepleierstudentene fikk inn 536 svar fra hundeeiere i Oslo.

— Det er mye vanligere å la hundeavføringen ligge i marka og utenfor bebygde områder, men hundeeierne definerer hva som er marka, og hva som er by forskjellig, sier Brenna.

Magdalena_Stanczuk
På tur i Oslomarka med hunder. — Jeg liker godt å gå på ski, sykle eller løpe med hunden min, Preston (grå). I dag har vi med bestevennen Odi (svart), og da er det best å gå på beina, sier Magdalena Stanczuk. Foto: Anders Høilund

I bebygde strøk sier hele 96,8 prosent av hundeeierne at de alltid, eller i hvert fall over halvparten av gangene, plukker opp etter hunden sin.

Blant de som velger å ikke plukke opp, er svarene på hvorfor til tider kreative.

— Ingen så meg. Det er ekkelt. Det er vanskelig å bøye seg var, tre årsaker som ble gitt.

Den mest kreative og anarkistiske var den at når politihestene gjør fra seg på gata, så kan hunden min også gjøre det.

Flinke folk i parken

Parkforvalter Mads Brun Nakkerud i bydel Sagene forteller at folk er stort sett flinke til å ta seg opp etter hundene sine. Han nevner at det er enkelttilfeller hvor det ligger igjen en hundelort, men bydelen har ikke planer om å sette inn tiltak mot dette.

— Det aller meste av hundeposer blir kastet i søppelbøttene i parkene, kan han fortelle.

— Ren hundemøkk som ligger på plenene kan være vanskelig å oppdage når plenen klippes. Da blir gjerne hundemøkka most med i gresset av gressklipperen. Parkforvaltningen rydder ellers unna ting som er til sjenanse, sier Nakkerud.

Shaka
Lille Shaka sørger alltid for at matmor har med seg nok hundeposer når de går ut på tur. Foto: Anders Høilund

— Jeg legger merke til at utenfor byen, for eksempel på hytta, ligger det ofte igjen hundemøkk. Jeg tror folk ikke er så nøye når de er utenfor byen, sier Mads Brun Nakkerud.

Det stemmer veldig godt overens med hva undersøkelsen til dyrepleierstudentene viste.

Hundemøkk i skiløypene

Når hundeeierne befinner seg utenfor bebygde strøk faller prosenten på de som plukker opp etter hunden til 67,2 prosent. I marka er det mange som viser til at ville dyr der ute, også gjør fra seg i skogen.

Hundeavføringen er til mye mindre sjenanse for folk under en busk, enn på et fortau.

På telefon fra langt inne i Nordmarka forteller driftssjef for skog og friluft i bymiljøetaten, Frank Thomassen, at for de som kjører løypemaskiner er ikke hundemøkka noe stort problem.

— Om det ligger hundemøkk i løypa, er det ikke lett å oppdage det fra våre store løypemaskiner. Vi ser jo at skiløypene nær utfartsstedene får et brunskjær etter noen uker uten nysnø, sier Thomassen.

— Hvis hunden gjør fra seg i skiløypa, eller på skogsbilveien, så ta en pinne, eller ha med en liten spade, og kast lorten inn i skogen, foreslår han.

Løypemaskin
Bymiljøetatens Løypemaskiner moser hundemøkk ned i snøen. Rundt de største utfartstedene kan snøen bli uappetittelig brun utover vårvinteren. Foto: Anders Høilund

— Jeg kan ikke forstå tankene til de som putter hundelorten i pose, og så henger den posen på ei grein i skogen. Tror de at det kommer en kommunalt ansatt og samler inn. Det skjer nok ikke, sier løypekjører Thomassen.

Ifølge svarene i dyrepleiestudentenes undersøkelse er det veldig få som lar posen ligge igjen på et vilkårlig sted.

Parasitter, bakterier og virus

Som framtidig dyrepleier er Anne Sofie Hardeberg opptatt av å begrense smittefare.

— Mange parasitter smitter gjennom avføringen. Egg fra for eksempel revens dvergbendelorm kan leve flere år i bakken. Rev med denne parasitten er funnet i Sverige, ikke langt fra norskegrensen, sier hun.

— Revens dvergbendelorm smitter til hunder og til mennesker. For rev og hund gjør den ikke stor skade, men for et menneske er den potensielt dødelig om mennesket ikke får behandling, sier Anne Sofie Hardeberg.

Parasitter blir hundene kvitt med en ormekur, som fåes hos veterinæren. Bakterier og virus påvirkes ikke av disse kurene.

— En hund kan bli smittet av at virus bare ved å lukte på en hundebærsj fra en syk hund. Det faktum at det er vanligere å reise utenlands med hund, gjør at vi kan få nye sykdommer inn i landet. Antibiotikaresistente bakterier kan også bli spredt gjennom hunders avføring, forteller Isabel Skjeggestad. Skjeggestad peker på dette også handler om folkehelse.

Givende jobb, men dårlig betalt

Isabel Skjeggestad kommer fra Moi, helt øst i Rogaland.

— Jeg er glad i dyr, og er vokst opp med dyr. Som jente så jeg masse på Animal Planet og veterinærene der, sier hun med et stort smil.

Hun vet at hun har valgt rett utdanning. Det er dyrepleieren som kommer tettest på dyret, og er den som kan formidle hvordan dyret oppfører seg til veterinæren.

Veterinæren er ofte avhengig av en dyrepleier som kan tolke dyrets adferd for raskere å kunne sette en diagnose.

Smaadyr_LottePoulsen_VanessaBettembourg
Dyrepleier Lotte Poulsen på Veterinærhøyskolen forteller spesialistkandidat Vanessa Bettembourg om dyrs forskjellige reaksjoner når de våkner av narkosen. Foto: Stine Raastad

Hanne Brenna kommer fra Notodden, og startet først på sykepleierutdanning. En sommerjobb i dyreparken i Kristiansand forandret planene, og det ble dyrepleier av Brenna.

— Det mye menneskekontakt også som dyrepleier. Vi kommer også veldig tett på eierne.

— Det finnes tilleggsutdannelse, som gjør at du kan få høyere lønn, men lønningene ligger ofte 100. 000 kroner i året under sykepleierlønninger, forteller Brenna.

Dyrepleierstudiet har 30 plasser på Veterinærhøyskolen. Nå, ikke mange månedene før eksamen er det kun 20 igjen på kullet som startet i 2017. Jobbutsiktene er derfor gode for de som fullfører utdannelsen.

— Jeg er vokst opp på gård med dyr. Jeg sa alltid at jeg skulle bli veterinær når jeg ble stor. Det ble jeg ikke. Jeg ser på meg selv som en omsorgsperson, og dyrepleier, ikke veterinær. Dette er midt i blinken for meg, sier Anne Sofie Hardeberg fra Grimstad.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer