Christoffer (34) gleder seg til å være med på laget i valgkampen for første gang: – Jeg har alltid elsket strategispill, og dette er the real thing! 

Christoffer Olsen Nyhus (34) bor på St. Hanshaugen, og jobber i Plan International Norge. Han stiller til lokalvalget som toppkandidat i bydelsutvalget for St. Hanshaugen MDG.

– Hvor gikk sommerferien og med hvem?

– Ferien startet med toget til Helsingborg hvor jeg ble forelsket i de nydelige strendene og den fine byen ved havet. Turen over til Helsingør før jeg dro ned til Louisiana Museet gikk veldig fint med ferje. Museet var helt vidunderlig. 

– Etter terrorangrepet i fjor har jeg brukt reise og kunst som forankring til mine verdier. På denne turen møtte jeg også ei venninne i København før jeg dro hjem til Oslo for å feire Pride. Ett år etter det ble revet bort fra oss så brått. Dette ble første gang jeg gikk som ikke var markering eller sørgemarsj. Det var ekstra koselig å gå sammen med søsteren min. To stolte søsken. 

– Det var også nå Skeivt Kunst- og Kultursenter (SKOKS), som jeg medstiftet, skulle åpne og vi stod på som frivillige for før åpningen, slik at alt var klart til Pride Art og Pride. Det var skikkelig godt å få innvie kirkebygget for skeiv aktivitet med en egen performance med dans og et kunstnerisk sankthansbål. Siden det var totalt bålforbud laget jeg et ut av stoff. På dette bålet brente jeg blomster jeg hadde samlet inn fra ulike byer i Norge og Europa fra sommeren i fjor og i år. Blomstene hadde jeg presset i aviser som omhandlet Pride og den såkalte debatten som har pågått rundt transrettigheter. 

– I en forløsende oppsetning som avsluttet innsamlingen jeg startet etter terrorangrepet da jeg gikk i protest fra Youngstorget, Domkirken, Stortinget og Slottet samt danset rundt Rådhuset for å vise at det var trygt i byen min, dro jeg til Trondheim for å ære en by hvor politiet faktisk kunne opprettholde samfunnskontrakten og beskytte den skeive delen av befolkningens rett til ytring og protest. Det var herlig at vi nå har vårt eget rom i det offentlige som institusjon for skeiv kunst og kultur.

– Hvilken hendelse og/eller person fikk deg til å engasjere deg i politikken?

– Terrorangrepet mot skeive blåste bort den intense frykten jeg har hatt for å være meg selv. Det har vært en lang reise å innrømme for meg selv at jeg kan være den jeg er. Å oppleve det verste jeg har fryktet og kjenne på alle følelsene i etterkant. Det har vært øyevåkende. 

– At menneskerettighetsbruddet og regjeringens slepphendte håndtering av markeringen og påfølgende år ved å ikke inkludere skeive organisasjoner før rett før nytt Pride har vært hårreisende. Dette blandet med lysten til å danne torg i gata jeg bor, rev meg plutselig ut av klimaangsten og gjorde meg så engasjert at jeg meldte meg inn i Miljøpartiet de grønne og spurte hva jeg kunne gjøre. 

– Daværende lokallagsleder Edvard Nore foreslo innbyggerforslag og satt meg i kontakt med Helle Høiness og Audhild Svela. Derfra dannet det seg et godt samarbeid og engasjement for å unngå Statens vegvesen Ring 1 kaos i nabolagsgata som endte med at byråd Sirin Stav og et stort tverrpolitisk flertall i bystyret vedtok utredning av torg og utrykningstrasé. At det ble akkurat slik jeg foreslo hadde jeg aldri trodd og derfor søkte jeg meg til bydelsutvalget for å kjempe for trygge gater uten tungtrafikk på skoleveier og for flere nære og gode nabolag.

– Hvilken arbeidsdag var den beste så langt i år?

– Plan International er et flott sted å jobbe, og det er ekstra flott når sola titter frem og vi koser oss i sola i lunsjpausen. Den beste dagen var dog da jeg dro til Røyse skole ved Tyrifjorden med en kollega for å intervjue elever og lærere samt å takke de for å ha holdt innsamling til Plans arbeid i over 10 år. 

– Det engasjementet elevene har og den fine, kunstneriske oppfordringen til utstilking som skolen legger opp til, er beundringsverdig. Det var også et møte med lærere som virkelig brenner for læring og elevene sine. Etter i fjor, hvor mange av mine lærervenner følte seg forrådt av oppgjøret var det spesielt å oppleve at engasjementet fortsatt lever videre til tross.

– … og hvilken var den tøffeste å komme igjennom?

– I år har de fleste dagene vært gode. Det er sjeldent vi får noen sinte faddere på tråden. Det er jo ikke akkurat så mye galt som kan skje når det er helt frivillig å gi bidrag og det er alltid svært hyggelig å snakke med de. Spesielt når engasjementet deres for at jenter skal få utdanning skinner ut av telefonen. For det engasjerer mye å vite at ei jente giftes bort hvert tredje sekund. 

– For min del var det derimot tungt å starte igjen etter at Pride var over for i år. Det var ett år siden jeg ble sykmeldt og falt helt av og trengte fri fra alt. Jeg fikk sterke reaksjoner på terrorangrepet og dro vekk fra Oslo. Den hjelpen jeg fikk er jeg veldig takknemlig for. Men jeg kjente likevel på en tunghet etter årets Pride. Men det gikk bra denne gangen, tross alt.

–  Hva lokket frem det største smilet hos deg i år?

– Det var nok da søsteren min og partileder Arild Hermstad synkronsvømte i Pride paraden med baderinger. Det fikk meg til å føle meg veldig hjemme og ta ting litt mindre seriøst.

– … og hva klasket du deg selv i pannen av?

– Jeg starter behandling i august, og en av dosene havner på valgdagen. Her må nok valgvaken vike.

– Dobbeltklaska meg så hardt av at vernet til Lågendeltaet fjernes for å lage motorvei. Kan vi ikke bare dumpe olje i elvene våre mens vi er i gang? Den er jo så ren og grønnvaska at det burde flyte rent ut i Mjøsa. 

– Som født på Lillehammer og oppvokst på Dokka er det helt forferdelig å oppleve at Senterpartiet ikke bare tvinger igjennom en unødvendig motorvei i min bydel her i Oslo, men også i mitt fødested på Innlandet nær fine Øyer. Det er så opprørende at panna mi gløder.

– Hvilken beslutning var den viktigste du har tatt i år?

– Det var nok å stille som leder for lokallaget. Det var en avgjørelse som ble mye større enn jeg forventet, men samtidig har gitt meg en enorm giv. Jeg trodde jeg kunne mye om politikk, men teori er ikke noe motfor praksis. Det er en slagside med ulike partier og synspunkter, men jeg opplever at det er en enighet også, innad og iblant partier, at demokratiet er viktig og at vi alle jobber mot målet om å få frem det som er viktig for oss som bor her og skal leve i lag. 

– Å få være med på laget i valgkampen for første gang er kjempe gøy. Jeg har alltid elsket strategispill og dette er the real thing!

– … og når tok du feil og måtte korrigere kursen?

– Da jeg var mellomleder i et multinasjonalt selskap hvor jeg fikk gråe hår før jeg var tredve uten å være tilstrekkelig kompensert. Det gjorde meg fullstendig utbrent fordi jeg lenge gikk imot mine egne prinsipper og var i konstant stress. 

Etter å ha endt opp på NAV i 11 måneder fikk jeg endelig retning på livet igjen. Selv om ikke alt var på skinner fikk jeg stablet meg på beina før pandemien kom og det var ut permisjon før jeg landet der jeg er nå. I et godt og trivelig arbeidsmiljø med verdens beste kollegaer.

–  … og når skulle du ha holdt munn?

– Noe jeg har lært meg er å lytte. Dette er noe jeg har vært god på, men jeg har trått feil allikevel og ser det i etterkant. 

– En person jeg skulle holdt munn overfor var eleven som sa ifra om at noe jeg gjorde var urettferdig overfor dem. Istedenfor å bli selvrettferdig og stå på mitt burde jeg ha møtt beskyldningen om rasisme med en åpenhet og nysgjerrighet. Hva mener du og på hvilke måte da? Å gå inn på den måten, i dialog, ville nok løst mer siden jeg rett og slett ikke forstod. Og det er nettopp det man ikke gjør når man har oppvokst på forskjellig sett. 

– Å tviholde på at man ikke er rasist fordi man ikke ser på seg selv slik er ikke nyttig i møte med rasisme. Nysgjerrighet skader ikke og man skal ikke være redd for å prøve å lytte da, tenker jeg nå. Uheldigvis går ofte sånn læring på bekostning av andre. Derfor har jeg lest meg opp sånn at jeg er mer obs i fremtiden på når jeg skal holde snavla.

– Hvilket tall reagerte du på i år?

– Det har vært mange. St. Hanshaugens forespeilede hetesjokktall tok vel kaka. Her må vi få til mer grønt i gatene og mer plass til parker fort. For her på Hammersborg, Ila og Bislett er det for mye asfalt uten skygge til at det blir levbart for mange med allerede utsatte levekår og trange boforhold. 

– Det trengs klimatiltak i hjem, bakgård, sameier, borettslag og nabolag som er utsatt for ekstremværet som nå rammer oss. Verre blir det, men dette klarer vi å ordne. Bare stem på de som vil endre på ting heller enn på de som tenker det er grei skuring.

–  … og hva vil du gjerne endre hurtigst mulig i Oslo?

DEBATT

«Er det ikke én eneste av dem som bekymrer seg for at ett av de mest spennende områdene i Oslo nå står i fare for å visne fullstendig?»

– Hammersborgtunnelen – den behøves ikke. Men siden det er regjeringsnivå får jeg holde meg til torget på Fredensborg og grønn omkjøringstrasé for gående, rullende og syklende via Fredensborgveien de neste fire åra. Det blir tiltak vi må ta for at tungtrafikk skal holde seg til merka omkjøringsvei i Operatunnelen fra neste år. Det er kort tid og det må på plass straks. Rett og slett fordi byggemassen i indre by står på påler og ikke tåler rystelser. Det er kostnader staten ikke vil ta for sitt eget sikkerhetsprosjekt. Selv er jeg mest opptatt av å unngå dødsfall i trafikken som oppstår eller som Bymiljøetaten sa: Armageddon. 

– Torgene vi får på plass vil gi bedre nabolag med samlingspunktet for store og små, med eldre òg. Sånn kan vi skape en ny hverdag i byen som ikke er så ensom som mange opplever den som nå med sitteplasser i skyggen og folkemylder i gater, butikker og restauranter. Det er hva jeg ser for meg i alle fall. For hvorfor ikke strekke seg når man likevel må løfte på rumpa?  

– Argumentet om at verden er større enn Europa og internasjonal solidaritet appellerte sterkt til meg