Sykepleierstudent Luka (24): – Jeg frykter at jeg ikke har råd til å bli boende i byen

Vi sitter ved det lille stuebordet i firemannshybelen på Tøyen. Vinduet i stua peker ut mot Botanisk hage og Jens Bjelkes gate, der biler, syklister og fotgjengere er på vei. Luka Dyrnes sitter på den ene siden av stuebordet, utstyrt med en kaffekopp og en god porsjon fakta om boligmarkedet for hånden.

– Greia er jo at sykepleiere er folk med vanlige lønninger. Jeg er jo ikke egentlig bekymret for at jeg skal ha for lav lønn når jeg blir sykepleier. Jeg tror det skal gå helt fint. Men sånn som boligprisene er nå, er det jo ikke sikkert at jeg har råd til å kjøpe bolig når jeg er ferdig utdannet.

Å bli utnyttet på leiemarkedet

Men heller ikke leiemarkedet er særlig studentvennlig.

– Jeg kjenner folk som flytter til Oslo, de sliter med å finne en bolig som er i god nok stand. Problemet er at husleien utgjør like mye som det du får utbetalt av lånekassa. Konsekvensen er for veldig mange at man må jobbe mye ved siden av studiene.

– Jeg tenker at når det er sånn som det er nå, så må studenter ta til takke med det man får. Og problemet med det, er at man risikerer å bli utnytta på leiemarkedet. Man ender med å bo i en bolig som er nedslitt eller rett og slett ikke et sted man burde bo. Når utleier vet at noen bare er nødt til å ta denne boligen, samme hva, så vil studenter, spesielt unge studenter, stå i fare for å bli utnytta.

Studentavisen Universitas publiserte nylig en artikkel om en annonse på Finn.no som lød: «Den aller rimeligste hybel-månedsleien på Finn ved full utleie, ikke bare i Oslo, men i hele Norge». 

Bostedet lå 22 minutter fra sentrum og var utstyrt med fjorten soveplasser, fordelt på tre soverom. Om hele kåken ble fylt opp, ville månedsleien ligge på 28.000 kr altså 9333 kr per rom. Så her snakker vi altså om hosteltilstander for studenter i hovedstaden.

Fellesskapet på Tøyen

Du vokste selv opp på Tøyen, kan du fortelle om hvordan det var?

– Det å vokse opp på Tøyen var veldig hyggelig. Tøyen har forandret seg veldig mye de siste årene, og faktisk bare blitt enda hyggeligere. Familien min bor ikke her lenger, men jeg har blitt værende fordi jeg liker meg og opplever det veldig som hjemme.

Luka forteller om livet i Tøyengata og fellesskapet hun føler er typisk for Tøyen. ­

– Her er det god mat, mennesker og mange fine butikker, også når jeg går hjem på kvelden. De som har bodd her lenge er ildsjeler som har vært med å forandre Tøyen. De har starta opp fritidsaktiviteter for barna og engasjerer seg lokalt. Det er liksom et fellesskap her.

Majen (21) og kjæresten Scott (21) går «all in» i en raskt voksende fitnesstrend

– Det hadde vært veldig bra om en sykepleierlønn hadde holdt til å kjøpe en leilighet på Tøyen. Jeg håper jo veldig at jeg kan fortsette å bo her.

Hjelper det å spare?

Luke funderer på hva hun skal gjøre når studiet er overstått.

– Skal jeg bli værende i byen da eller skal jeg flytte et annet sted? Hvor store er sjansene for å komme seg inn på boligmarkedet og hvilke ressurser har jeg til rådighet? Kanskje er det bedre om jeg venter og leier en stund?

– Hva tenker du om å spare i BSU? Som gir renter og saftig skattelette på slutten av året?

– Det med BSU er interessant. Jeg var på skolen den dagen folk fikk tilbake skattelette fra BSU-kontoen, og jeg tenkte «jeg har ikke BSU».

Men som Luka har forstått for lenge siden, problemet er at BSU forutsetter at du har nok penger til faktisk å kunne spare.

DEBATT

Opprop: – Stopp stigmatiseringen. La kampen spilles på Mortensrud

– Men alle har jo ikke penger til å spare på BSU. Uansett er det ikke rettferdig at boligmarkedet løper løpsk, slik at man må få hjelp fra foreldrene for å komme seg på innsiden.

Når studiet er overstått

Luka føler hun er heldig som bor i et kollektiv der hun trives godt, men ønsker at ting endrer seg etter hvert.

– Jeg er student noen år til, men håper jo å kunne eie en bolig og flytte ut av kollektivet. Jeg kan jo også bo utenfor Tøyen, selv om jeg får litt vondt i Tøyensjela av å tenke på det.

– Det er ikke noen menneskerett å bli boende der man har vokst opp, sies det. Og nei, det er ikke noen menneskerett, men jeg syns jo at det er naturlig å strebe etter en boligpolitikk som gjør at de som er vokst opp i Oslo også kan bli boende her.

– For vi trenger at folk blir boende, vi trenger sykepleiere, helsepersonell, og alle andre yrkesgrupper. Det er jo helt avgjørende for at byen skal fungere, liksom. Rent følelsesmessig er det synd og trist å tenke på at de jeg har vokst opp med, kanskje ikke vil være i gatene rundt her om noen år, fordi vi måtte flytte forskjellige steder.

– Jeg betaler lånet til utleieren

Luka mener det trengs en langt mer aktiv boligpolitikk, med mange flere tiltak enn i dag, slik at unge kommer seg inn på boligmarkedet. For eksempel «Leie til eie».

Eller «Oslobolig», et kommunalt initiativ som er ment å hjelpe de som ikke har en 15 prosent egenkapital for å kunne ta boliglån, men som likevel har inntekt nok til å kunne nedbetale lånet sitt.

– Selv om jeg ikke har spart penger på en BSU-konto, så har jeg jo betalt leie. Og leien bidrar til at jeg ikke kan spare til noen bolig.

– For å sette det litt på spissen, når jeg betaler leie hver måned, betaler jeg ned på boliglånet til han som eier leiligheten. Og da har jeg jo ikke flere tusen kroner til å sette av til å spare i tillegg. En god leiepolitikk betyr at det må gå an å komme seg ut av leiemarkedet.

Ambassade-personellet snubler i røttene. Nå vil de fjerne treet