� Vi ble jaget vekk fra Cecil-hjørnet, og trakk opp i Slottsparken. Over hele verden lot unge folk håret gro og samlet seg i parker, forteller Jan Bojer Vindheim. Bildet er tatt i Slottsparken i juli i 1971. Foto: T. Skillestad/SCANPIX)

— Vi samlet oss i Oslo sentrum og hadde langt hår. Politiet jaget oss faktisk før dop kom i miljøet

� Vi ble jaget vekk fra Cecil-hjørnet ved Stortinget, og trakk opp i Slottsparken, forteller Jan Bojer Vindheim. Livet hans er historien om hippietiden på 1960- og 70-tallet i Oslo og Norge.

Publisert

Jan Bojer Vindheim ble født i fredsåret 1945, og vokste opp på Lambertseter og Ljan i Oslo. Bestefaren var den kjente forfatteren Johan Bojer, og faren var ihuga Ap-mann.

Ungdomstiden var Oslo sentrum og Slottsparken, men de siste 28 årene har Vindheim vært lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne i Trondheim.

Da VG kalte ham «ur-hippie» for noen år siden, tok han betegnelsen med et smil. Historien om livet hans på 1960- og 70-tallet, er en historie om hippietiden i Norge.

Første med hasj i Slottsparken

På begynnelsen av 1960-tallet identifiserte visse ungdommer seg som «beatniks». De delte musikksmak. De følte seg annerledes. De var mer opptatt av musikk enn av politikk, men det lå et opprør i det, forteller Jan Bojer Vindheim:

— Jeg var både anarkist og pasifist. Da vi samlet oss i Oslo sentrum, ga det en følelse av å finne noen med samme holdninger. Vi hadde langt hår, og politiet jaget oss før dop kom inn i miljøet.

� Jeg var nok en av de første som røykte hasj i Slottsparken, sier Jan Bojer Vindheim. Nå lever han et helt annet liv som forfatter, lokalpolitiker og bestefar i rekkehus. Foto: Lars Aarønæs / =Oslo

Ungdommene samlet seg ved Cecil-hjørnet nær Stortinget. I Cecil-gården var det en popklubb som het Hit Cavern. Noen ble nektet adgang der på grunn av hårlengden. Det utløste opptøyer. En sommer var det gatekamper. Vindheim husker at en vindusrute på en trikk ble knust.

– Vi ble jaget vekk fra Cecilhjørnet, og trakk opp i Slottsparken. Over hele verden lot unge folk håret gro og samlet seg i parker. Det var en slags reaksjon på asfaltjungelen. Det lå en økologisk sensibilitet i det. Jeg var nok en av de første som røykte hasj i Slottsparken, forteller Jan Bojer Vindheim til =Oslo.

Frigjort og opprørsk

— Hasjen kom fra jazzmiljøet, forteller Vindheim.

En del jazzmusikere på utestedene Club 7, Rondo og Metropol brukte rusmiddelet. Det samme gjorde noen av gjestene.

— Jeg husker at jeg røykte hasj på Club 7 i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble jeg overrasket over å støte på noen som gjorde det i Slottsparken. Da det etablerte samfunnet ble voldsomt imot, ble det en ekstra grunn til å røyke: «Se så frigjorte og opprørske vi er!»

Vindheim forteller at det ikke var særlig lett å skaffe seg hasj i Norge på 1960-tallet.

— Så sent som i 1970 var tilførselen sporadisk. Det var ikke alltid mulig å få tak i. Mange ruset seg på nervepiller og astmasigaretter (lovlig solgte sigaretter som skulle åpne luftveiene for astmatikere, journ. anm.). Astmasigarettene inneholdt piggeple, som er dødelig i relativt små doser.

Eksperimenterte med tyngre dop

— En gang døde en fyr som hadde hatt sigarettene i ølet sitt. Andre populære rusmidler var reisesyketabletter, og sniffing av lynol. Alternativene til hasj var i hvert fall ikke sunnere, forteller Vindheim.

Vindheim har gode minner fra Slottsparken, men etter hvert begynte han å kjede seg. Han var blitt altfor politisk engasjert til å sitte på rumpa og røyke. Samtidig var han nysgjerrig nok til å sette sprøyter med både morfin, opium og amfetamin.

� Jeg husker at jeg røykte hasj på Club 7 i 1964, uten at noen reagerte på det. Et par år senere ble jeg overrasket over å støte på noen som gjorde det i Slottsparken, forteller Jan Bojer Vindheim. Foto: T. Skillestad / SCANPIX

– Jeg leste bøker av William Burroughs, som romantiserte tyngre stoffer. Jeg fant fort ut at det ikke var like romantisk i virkeligheten. Mange av dem som kom hardt ut å kjøre hadde betydelig større problemer enn meg fra før.

— Det handlet ofte om underliggende traumer fra oppveksten. Den gang snakket man ikke om psykiske lidelser. Mange forarget seg over hippiene i Slottsparken, men vi var jo ikke de eneste som brukte ulovlige rusmidler. Det gjorde også Blindern-studenter og mer voksne intellektuelle, som sjelden kom i politiets søkelys, sier Vindheim.

Gjødsel mot hippier

I en VG-artikkel fra 1970 beskrives hippiene nærmest som ugress:

«Politi og vakthold av gardesoldater har ikke hjulpet stort for å få store skarer av hippier og andre ungdommer bort fra Slottsparken. Hasjrøykerne dukker opp igjen så fort soldater og politifolk går noen skritt unna. Men nå er høsten kommet og parkvesenets folk er i virksomhet. Om de lykkes i å jage hippiene med plan, eller om deres effektive sopprydningsaksjon er ufrivillig, er ellers av mindre betydning. Faktum er at hippiene forsvant som et skudd, og er fortsatt blitt borte – parkvesenet klarte det hele ved å spre illeluktende gjødsel.»

I USA var 1967 hippienes blomstringsår. 100 000 hippier samlet seg i nabolaget Haight-Ashbury i San Francisco til «The Summer of Love». Noen var mest opptatt av kunst og kultur, andre av politisk motstand mot Vietnamkrigen og materialismen.

I Europa var ungdomsopprøret annerledes enn i USA. Unge europeere hadde drømmen om en sosialistisk verden i bakhodet. De vi kaller sekstiåttere i Norge, var gjerne kommunister. Da de fikk kontakt med de lokale hippiene, ble det kulturkræsj.

Ble aldri kommunist

— Plutselig dukket det opp folk i Slottsparken med et rødt bilde av Mao på jakkeslaget. Disse ml-erne (marxist-leninistene, red. anm.) var imot både rock’n roll, hasj og langt hår, sier Vindheim. Han illustrerer med et mindre lokalt eksempel:

– Skulle du reise til det kommunistiske Albania måtte du passe på å klippe håret. For sikkerhets skyld var det en frisør på flyplassen i Tirana.

I Norge ble ml-erne langt mer dominerende enn hippiene. Faktisk var det venstreradikale miljøet i Norge ett av Europas største og mest ytterliggående.

Valgkamp for MDG i Oslo i 1997. Med slagordet "Verre uten oss" åpnet stortingskandidat Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet De Grønne valgkampen en lørdag på Karl Johans gate. Foto: Vidar Knai, NTB / SCANPIX.

Vindheim ble aldri kommunist. Han var mer inspirert av anarkismen. Impulsene fikk han både fra San Francisco og Amsterdam. De nederlandske provoene gjorde opprør mot det borgerlige samfunnet. De var imot både kapitalismen og kommunismen. Provoene utviklet seg til kabouterne, som ville ha en alternativ fristat.

Husokkupant på 60-tallet

— I hippieopprøret står utopiene nærmere anarkismen enn sosialismen. Vi ville bygge opp fredelige alternativer nedenfra, ikke gjennom væpna revolusjon. Kabouterne bygde biodynamiske gårder, okkuperte hus og laget kollektiver i byen. De sprang ikke rundt og knuste vinduer og tente på biler, slik de marxist-inspirerte opprørerne i Frankrike gjorde, sier Vindheim.

På sekstitallet deltok Vindheim i en husokkupasjon i Oslo. Den foregikk der kjøpesenteret Oslo City ligger i dag. I 1970 var han med å starte Arbeidskollektivet i Hjelms gate 3. Alle virksomhetene i huset slo seg sammen til et kollektiv med felles økonomi. En av deltakerne var Futurum forlag, som utga avisa PH på Forsøksgymnaset. Den ble en forløper for den opposisjonelle Gateavisa, som i glanstiden solgte opp mot 20 000 eksemplarer.

– Først skiftet PH navn til Kimen og ble organ for Arbeidskollektivet. Avisa skulle redigeres gjennom et allmøte. Vi klarte bare å bli enige om ett nummer. Iben Hjort og jeg begynte å stensilere opp noe vi kalte Oslo gateavis, som fikk navnet Gateavisa da den ble landsdekkende.

Forlot Oslo og Gateavisa

I 1972 dro Vindheim og kjæresten til FNs første miljøkonferanse i Stockholm. I Gateavisa diskuterte de om økologi var alternativt nok til å skrive om. Vindheim fikk ikke artikkelen sin fra konferansen på trykk.

Snart flyttet han til Karlsøy i Troms for å rendyrke hippielivet. Der ville unge idealister leve i pakt med naturen. Han startet Vindheim kollektivet og tidsskriftet Vannbæreren.

Tidsskriftet tok for seg temaer som hvordan du lager biogass og konstruerer enkle vindmøller. Dette ble oppfattet som veldig sært, forteller Vindheim. Da reklamemannen Erik Dammann startet Framtiden i våre hender i 1974, fikk de grønne ideene større oppslutning.

Politiker og forfatter

«Hippie til bystyret», skrev Adresseavisen da Vindheim ble valgt inn i Trondheims kommunestyre i 1991. Der sitter han fortsatt. I 2015 kom han også inn i fylkestinget. Underveis har han utgitt ti bøker. Først var det diktsamlinger, som Adresseavisen har kalt «et viktig litterært tidsdokument over den psykedeliske revolusjonen i Norge på begynnelsen av 70-tallet.»

I 2000 kom hans kanskje best kjente sakprosabok, «Inn i hampen». Her viser han at hamp, eller cannabis, kan brukes til adskillig mer enn røyking i Slottsparken.

Planten har en flere tusen år lang historie som medisinsk urt, som råvare til blant annet klær, brensel og papir – og som rusmiddel. I India kombinerer noen grener av hinduismen cannabisbruk med åndelig praksis. Dette var nok en av årsakene til at mange hippier hadde en dragning mot India.

— Narkotika et håpløst begrep

Hippiene var slett ikke de første som brukte rusmidler som hasj og LSD. Likevel bidro de mye til samfunnets syn på stoffene i ettertid. Rusforsker Willy Pedersen sa tidligere i år til =Oslo at narkotikapolitikken nok ville sett annerledes ut hvis hippiene ikke hadde virket så provoserende.

Vindheim synes det er uheldig at alle ulovlige rusmidler ble slått sammen under én etikett.

— «Narkotika» er et helt håpløst begrep. Det gir inntrykk av at alle de forbudte rusmidlene har en felles virkemåte, enten det er LSD, heroin eller khat. Jeg har truffet folk som tar heroin i sprøyte, men som ikke tør å ta LSD, forklarer Jan Bojer Vindheim.

— Heroin er bedøvelse, som holder smerten borte. På LSD blir smerten enda tydeligere. Med rett veiledning kan psykedelika, som LSD, hjelpe deg å slutte fred med dine indre demoner. For hippiene var psykedeliske stoffer liksom den store veien til en dypere virkelighet, sier han.

20 liter saft med LSD

— Men i Norge var LSD vanskelig å få tak i, men det hendte vi hadde fester med 50-100 personer som var på trip sammen. På sitt beste kunne vi oppleve en spennende gruppeidentitet, sier Vindheim.

Noen kjente hippier provoserte amerikanske myndigheter med sin holdning til LSD. Forfatteren Ken Kesey, som blant annet skrev boka «Gjøkeredet», lanserte «The Acid Tests» i San Fransisco i 1965. Det var store LSD-fester, som etter hvert foregikk utendørs på offentlig sted. Dette var nok medvirkende til at California forbød stoffet høsten 1966.

— Kesey mente at folk burde ta LSD i en hvilken som helst situasjon. På festene var det 20-liters kar med saft og masse LSD oppi. Det foregikk en debatt mellom dem som ønsket regulert bruk av psykedelika, og dem som i likhet med Kesey ville bryte alle grenser, sier Vindheim.

I Nord-Amerika har flere urfolk grunnlovsbeskyttet rett til å bruke psykedeliske stoffer. Det er en del av deres religiøse tradisjon. Indianere ble nokså lei av besøk fra hippiene, forteller Vindheim.

Bestefar i rekkehus

— Hos noen indianere er bruken av psykedelika en religiøs praksis som styrker samholdet i stammen. De setter seg sammen i et telt en gang i måneden, tar noen knopper av peyotekaktusen og synger (peyote inneholder det psykedeliske stoffet meskalin, journ. anm). Dette er omtrent som å gå i kirka på søndag, forklarer Vindheim.

— Så kommer det noen utfrika, uvaska folk med et i beste fall rudimentært forhold til indiansk religiøsitet. En del hippier hadde nok dårlig evne til å lese sosiale signaler i kulturene de reiste til. De ville først og fremst spise seg skjeve på hellige sopper og planter.

I dag har Vindheim en litt annen livsstil enn for femti år siden. Han bor i rekkehus i Trondheim med ektefellen, og får barnebarna på besøk. Flere av hans gamle hippievenner har enten mistet eller klippet håret, og fått mektige posisjoner i samfunnet.

— Mange var bare hippie et år eller to. Mange var også weekend-hippier. De kom innom Slottsparken på fredag, fyrte en rev og var tilbake på jobb mandag morgen, minnes han.

*Portrettintervjuet med Jan Bojer Vindheim er hentet fra magasinet =Oslo. Det gjengis i VårtOslo med tillatelse fra utgiveren.

Powered by Labrador CMS