Smeden i Stolmakergata

– La Scala?, peip jeg, og forsto ikke en dritt av hva han snakka om - og dessuten visste Sigurd jævelig godt at det nærmeste jeg hadde vært det store utland, var med dampbåten til Strömstad i fjor sommer.

– Verdens fineste opera, serr’u, fortsatte han ufortrødent mens han hamra løs på den rødglødende jernstanga. – Gull og rød fløyel over alt, og fem, seks høyder med gallerier – og jentene i Milano serr’u, Terje... Han tok en skikkelig slurk av den brune Bayer-flaska og fikk noe drømmende i det sotete ansiktet.

Rudolf Nilsen-dikt

Jo, jeg må innrømme at jeg var skikkelig fascinert av denne grovsmeden, Sigurd, bestekompisen til fatter’n – diger, ikke tjukk, men bare diger, og med never som middels steikepanner som han håndterte jernstenger med som om de var den mykeste plastelina.

Og likevel; inne i denne møkkete grovsmedkroppen befant det seg de mest finstemte strenger som sang italienske kjærlighets-arier, og som proklamerte Rudolf Nilsen-dikt på den vakreste måten jeg noen gang har hørt.

Ikke sende-postkort-typen

Da vinteren nærma seg, pakka Sigurd snippesken, låste døra til smia i Stolmakergata og forsvant.

Ingen visste akkurat hvor han dro - Sigurd var jo ikke akkurat sende-postkort-typen heller. Men en dag i begynnelsen av mai sto døra plutselig åpen igjen i den lille smia, og amboltklang blanda med italienske arier flagra ut i Stolmakergata.

Så, en vår dukka ikke Sigurd opp noe mer, han var bare borte. Jeg spurte fatter’n et par ganger om han visste hvor Sigurd hadde blitt av. – Jeg veit ikke, svarte han mutt – men jeg tror han visste.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.