1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Furuset kirke ligger vakkert til i en park. Rett ved kirken går pilgrimsleden til Nidaros. Foto: Chell Hill/Creative Commons

Midt i pilgrimsleden til Nidaros ligger Furuset kirke i en vakker park

Ny søndag, ny kirke. Det er spennende dette her. Å gå rundt og lete etter kirker, etter opplevelser. Hvem vet hva jeg finner? Hvem jeg finner?

Publisert

På mange måter er de nok like hverandre, menighetene rundt omkring i Oslo, men de er også ulike. Akkurat som kirkene de går i er det. Noen kirker er fantastiske bygg, med tårn og krinkler og kroker og de vakreste utsmykninger.

Noen er eldgamle. Så gamle at vikingene så dem. En kirke hadde til og med leggbeinet til en vikingekonge og vifta med det. Andre kirker er nyere. Arbeidskirker. Bygd på 1970- og 80-tallet. Jeg ser fornuften i disse byggene. Ser det praktiske. Mulighetene. Men de får ikke hjertet til å rope i begeistring og øynene til å gå på skattejakt når jeg kommer på besøk.

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Vakker altertavle full av symboler

Men, midt inne i all praktikaliteten så har de fått sine vakre utsmykninger også disse røde teglverkskirkene våre og noen ganger treffer de meg midt i hjertet. Akkurat slik altertavlen i Furuset kirke gjorde denne søndagen.

— Tretavlen er myk, ikke hard og utilgjengelig slik glasskunsten i mange av de nyere kirkene kan fremstå, og det er noe i den som trekker meg til seg. Foto: Kjersti Opstad

Den er skåret ut av tre, altertavlen. Og den har en naken Jesus med ekstra lange armer hengende på en krok. Denne altertavlen skapte tydeligvis litt oppstandelse da en lignende figur fikk utsmykke en kirke på Vestlandet, men ikke på Furuset. Der ble den øyeblikkelig omfavnet. De lar seg ikke ryste av en naken Jesus på Furuset. De er en tolerant gjeng.

Det er forresten ikke Jesus-figuren som drar meg til denne tavlen. Nei, naken eller påkledd så må jeg dessverre si at jeg enda ikke helt forstår meg på dette med Jesus. Samtidig som jeg altså også forstår meg på ham, og jeg liker ham bedre hengende slik han gjør her, med armene rett ned som et sårbart menneske.

Tretavlen er myk, ikke hard og utilgjengelig slik glasskunsten i mange av de nyere kirkene kan fremstå, og det er noe i den som trekker meg til seg.

— Regnbue betyr ikke alltid at skeive er velkomne

Jeg gjenkjenner mange symboler. Steintavlene Moses fikk overrakt på fjellet, kalken Jesus drakk av, en due og en fisk. korset, en mørk flekk som kjennes ut som sorgen selv og så regnbuen. Jeg har lært nå at en regnbue i en kirke ikke alltid betyr at skeive er velkomne. Deres regnbue betyr noe annet. De sier at regnbuen er broen mellom himmelen og jorden. Og enkelte av dem sier fremdeles at skeive ikke får gå over den.

Selv om Furuset kirke er et moderne bygg fra 1980, har den mange bånd tilbake til middelalderen. Både eldre skrifter og nøklene til en gammel kirke er utstilt i glassmonter. Foto: Kjersti Opstad

Denne uken står det klarere for meg enn noen gang hvor splittet kirken og kristenfolket er i. Nyhetssendingene forteller om et KrF som revner i kantene fordi en av dem har viet et likekjønnet par. Og det akkurat nå som jeg trodde vi hadde kommet oss opp igjen på tørr grunn, kirken og meg.

Hvordan skal jeg kunne stole på at kirken vil verne menneskeverdet og de som trenger det mest, når dette fremdeles er et tema? Når mennesker og menneskelighet fremdeles må vike for meninger om teologi? Jeg forstår at kristennorge og KrF er større enn kirken vår. At det også rommer de menneskene som så lenge forsøkte å ta Gud og kirken fra meg. Og jeg ser at folkekirken vår faktisk er en kirke som har valgt å gi rom til oss alle.

Hvordan kan vi stole på kirken?

Enn så lenge. For om kirken er et demokrati og om dette er det kristennorge som er der ute, hvordan kan vi da stole på at kirkens rom og kirkens vern av mennesker er noe som vil vare? At homofile vil kunne finne seg et hjem de kan høre til i i kirken uten at den andre kristenheten snart vil vinne kirken tilbake og kaste dem ut? Trampe på dem igjen og skyve dem ut? Slik man gjorde det før?

Når kirken lurer på hvorfor så mange av medlemmene aldri går i kirken, så er det mulig mye av svaret ligger der.

I kristennorges trange fordømmelse. Det var den som skubbet oss ut og vekk og fortalte oss høyt og klart at vi ikke var bra nok folk til å være velkommen. Derfor vet vi ikke at kirkebygget også er et romslig bygg hvor både vi og livene vi lever hadde fått god plass til å være. At det er trygt og stort nok. Om vi våget å møte opp.

Kamelen og nåløyet

Men ingenting av dette handler om dagen idag og om mitt besøk i Furuset kirke, eller? Denne søndagen handler om kallet vårt og om etterfølgelse. Om å bruke de gavene vi får av Gud til å bygge hans kropp. Menighetene. Dagens bibellesning forteller oss om kong Salomon som ikke bad om rikdom eller makt til seg selv, men om visdom til å lede sitt folk riktig i forhold til Gud. Og som derfor fikk både rikdom, makt og visdom.

Og det handler om kamelen og nåløyet. Om en rikmann som hadde gjort alt riktig og levd etter guds ord og som gikk da han spurte om hva mer han skulle gjøre og fikk beskjed om å gi bort hele sin formue til de fattige. Det er lettere for en kamel å gå gjennom nåløyet enn for en rik mann å komme til himmelen, skal Jesus ha svart. Noe som fikk Peter i desperasjon til å spørre: Men hva med oss da? Når nåløyet skulle være så smalt.

— Vi må overgi oss

Hva med oss spør også liturg Desalegn Mengesha Ayana og fortsetter med at det er noe vi spør oss selv om hver eneste dag. Hva er formålet med troen og med å leve som kristi disippel? Hva betyr det når å leve etter budene, slik den rike mannen gjorde, ikke er nok? Hva betyr dette for oss i vår hverdag? Må vi fornekte all eiendom, alt ansvar for vår familie, for de som er avhengig av oss?

Liturg Desalegn Mengesha Ayana i Furuset kirke. Foto: Kjersti Opstad

Vi kan ikke tjene gud ved gode handlinger alene. Det handler om å overgi oss, om å ha tillit til Gud, sier han.  "For så høyt elska Gud verda at han gav sin son, den einborne, slik at kvar ein som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv."

Et sitat som, selv om presten snakker på klingende bokmål når han uttaler ordene, kun eksisterer på nynorsk for meg, akkurat slik fadervår gjør det. Ulempen med å være gammel nok til å ha opplevd pugging i skolen. Det sitter som spikra. På nynorsk.

Jesus krever ikke at vi skal være fattige, sier presten. Vi trenger jo penger for å leve. Men vi må se at eiendom er guds gave og bruke den til hans ære. Rikdommen må ikke ta Guds plass i våre liv. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få rike gaver i gjengjeld. Akkurat som kong Salomon. Dette er en test av vår tillit. "God wil make a way".

Nøklene til middelalderkirken?

Jeg smiler. Furuset er Furuset og om man ikke bragte litt internasjonal halelujastemning inn i kirken, så ville ikke Furuset ha vært Furuset. Sånn er det.

Ved Furust kirke er det funnet to nøkler fra middelalderen etter arkeologiske utgravinger utført av Riksantikvaren. På bakgrunn av dette antas det at en middelalderkirke har ligget i området. Foto: Kjersti Opstad

Furuset kirke ble bygget i 1980 og ligger midt i pilegrimsleden mellom Oslo og Nidaros. Arkitekten var Harald Hille. Kirken tilhører Ellingsrud og Furuset sogn og er en aktiv menighet med blant annet speidergruppe og barnekor. Kirken ligger vakkert til i Furuset kulturpark. Her lå det tidligere en gammel kirke som man finner beskrevet i første gang i skrifter fra 1393, og som gikk ut av bruk i forbindelse med reformasjonen.

Nøklene til denne kirken er i dag oppbevart i en monter i Furuset kirke, og på vei ut av kirken så blir jeg vist monteret og forklart at de hadde gravet ut hele parken her borte, og lett etter tomten og rester som kunne vise oss hvordan kirken en gang så ut. Men at de ikke hadde funnet noe.

Det eneste som står igjen er disse nøklene, og de tar man godt vare på. Så om kirken plutselig skulle gjenoppstå, så skal man iallefall ikke ha problemer med å få låst opp døra.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

Powered by Labrador CMS