Kulturkirken Jakob er en viktig, variert og aktiv kulturarena

En gang var Jakob kirke en helt vanlig sognekirke i Oslo. Faktisk var Jakob kirke ved Ankerbrua en helt vanlig sognekirke i 115 år. Helt til det i 1985 ble klart at sognet den tjente mer eller mindre var borte, erstattet av kontorbygninger. De få som fremdeles bodde i området gikk ikke i kirka.

Daværende biskop i Oslo, biskop Andreas Aarflot, ønsket å rive kirken slik at den ikke unødig ble stående å belaste vedlikeholdsbudsjettet, men Riksantikvaren ønsket det annerledes. Og ikke lenge etter var kirken fredet.

Allerede året etter, i 1986, begynte Kirkelig Fellesråd og Kirkelig Kulturverksted i fellesskap å planlegge Jakob kirke som kulturkirke. Det skulle ta 14 år før prosjektet ble realisert. Vinteren 2000 ble den gamle kirken, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull i 1880, gjenåpnet. Nå, som byens første og eneste kulturkirke. Faktisk er Jakob kirke den eneste rene kulturkirken vi har i Norge.

Jakobsmesse hver søndag

De siste 18 årene har man hver søndag, fra september til mai, feiret Jakobsmesse i kulturkirken. Jakobsmesse er et samarbeid mellom studentprestene, som jeg også traff i Slottskapellet, og Kirkelig kulturverksted.

Etter tur fremfører man gjennom året fem gjennomkomponerte messer for band, sangere, tekstlesere og liturger. Messe for mennesker i bevegelse. Messe i hjemløshetens tid. Messe rundt et dekket bord. Jeg besøker Kulturkirken Jakob på en søndag hvor man fremfører messen «Rammet av kjærlighet», en messe komponert av Karoline Krüger og med tekster av Erik Hillestad. Den fremføres av profesjonelle musikere og sangere.

Dette var fint, tenkte jeg for meg selv. For det var nettopp det denne opplevelsen var. Fin. Kulturfin. En forestilling hvor alt flyter som det skal og ikke et eneste ord eller en eneste bevegelse ikke er innøvd. Vakkert. Perfekt.

Jeg gjør en generaltabbe

Helt frem til det hele kræsjlander et lite øyeblikk da jeg, kirke-Kjersti, bestemmer meg for å gå for vinen og brødet de tilbyr. De har ekte brød denne gangen. Ikke glutenfrie oblater bakt ved Lovisenberg kirke og Stiftelsen Diakonhjemmet. Ekte brød som de tok, brøt det og sa... akkurat slik Jesus sa det. Gjør dette til minne om meg. Og det gikk bra med brødet. For bra. Jeg spiste det. Uten å dyppe det i vinen. Generaltabbe.

Jeg burde ha kommet lengre enn å fremdeles gjøre slike nybegynnerfeil nå. Det er tross alt oktober. Jeg har gått i kirka siden januar. Hver eneste uke. I hele år.

Likevel skjer det. Foran prest, band, lyskastere og en fullsatt kirke putter jeg tankeløst brødet i munnen uten å ha dyppet det i vinen. Idet jeg innser feilen er det allerede for sent.

Jeg er brødspisende og vinløs. Men presten lar seg ikke affisere. Raskt, før noen har merket seg feilen, får jeg et nytt brød. Og blir med sterke blikk dirigert bort mot vinen. Dypp. Spis. Takk. Sett deg ned igjen.

Hovmod står for fall

Jeg ler for meg selv av tabben mens jeg ser resten av forsamlingen gå opp, få sitt brød, dyppe det i vin, spise og sette seg. «Hovmod står for fall», sies det enten i en bibeltekst eller i et ordtak. Jeg vet ikke hvor det står. Jeg kan ikke dette her. Men jeg innser at jeg var hovmodig.

Min strategi ellers i kirken har vært å se på naboen og forsøke å gjøre som ham. I dag var jeg uoppmerksom. Uforberedt. Og før jeg visste ordet av det så stod jeg der... i kirka... og spiste vinløst brød.

Vakre sanger jeg ikke har hørt før

Oppe fra prekestolen leser en kvinne jeg føler at jeg burde vite hvem er fra Bibelen. Historien om Naomi og Ruth. En historie om sorg, lojalitet og om kjærlighet. Ruths lojalitet og kjærlighet til sin svigermor Naomi reddet dem begge fra fattigdom og nød.

Kvinnen jeg føler jeg burde vite hvem er, leser mer også. Hun bringer den dype sorgen og smerten inn i kjærligheten de synger om denne kvelden. Gjennom dikt og vers tar hun oss med inn i den menneskelige smerte.

Hun avslutter med et sterkt dikt om å ikke forsøke å løfte oss opp, men å møte oss der vi er. I smerten. Bare ligge der ved siden av oss, der vi er. Det er for slitsomt å skulle bli løftet opp hele tiden, når man er nede.

Rammet av kjærlighet er en vakker forestilling. Den gir meg noe. Vakre sanger jeg ikke før har hørt. Bønn om å gi oss kjærlighet i våre liv. Påfyll. En vakker pause i en travel hverdag.

En gave til byen

Messen er fullsatt, og jeg forstår godt hvorfor. Dette er en gave å få lov til å delta på. Helt gratis. Hver eneste uke. Ulike tema, ulike forestillinger. Profesjonelle og gjennomarbeidede versjoner av gudstjenestens kjente elementer. Jakobsmesse er en gave til byens befolkning. En vakker og givende gave.

Kulturkirken Jakob byr på et variert program utenom messene også. Akkurat nå huser Kulturkirken Jakob den årlige Globaliseringskonferansen. Onsdag vil man kunne delta på en svovelpreken, holdt av Kai Eide, etterfulgt av Sh!t Happens i kirkens krypt, Jakobs brønn.

En viktig kulturarena

Sh!t Happens er et foredrag med livsgnist og humor hvor bla Ronnie M.A.G Larsen forteller om valget han og konen Jill måtte ta da de fikk vite at sønnen de ventet hadde downs syndrom. I tillegg til Ronnie medvirker Niklas og Ruben, som har blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.

Alle tre er profesjonelle musikere. 18. oktober åpner utstillingen Kaleidoskop som har som formål å synliggjøre våre medmennesker, og søndag kan man igjen delta på Jakobsmesse. Kulturkirken Jakob er en viktig, variert og aktiv kulturarena og et godt eksempel på hvordan gjenbruk av kirkebygg kan være en berikelse for alle.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.