Hva ville Gerhardsen gjort om nazistene marsjerte på Grünerløkka?

Det var stinn brakke på Arbeidernes antikvariat i Rathkes gate på Grünerløkka og ikke en ledig stol å oppdrive denne kvelden. Døra ut mot gaten og den milde maikvelden måtte stå åpen for å gi lokalet lufting.

Seniorforsker på Holocaustsenteret, Terje Emberland, var invitert til å snakke om brunskjorter og gatekamper, fascister og antifascister på Grünerløkka i mellomkrigsåra.

– Vi forsto fra responsen på Facebook-annonsen at det var interesse for temaet, forteller Brage Aronsen hos Arbeidernes antikvariat.

Faen på Grünerløkka

Emberland har skrevet flere bøker om emnet fascismen i Norge. Han tok oss med til Schous plass en maidag for 94 år siden.

3000 mennesker hadde samlet seg i protest mot mannen som gikk under betegnelsen Faen på Grünerløkka, Eugen Nielsen. Nielsen som eide flere gårder i nabolaget, var nasjonalsosialist, propagandist og våpensamler, kjent for å være kynisk og inntil det parodiske arrogant.

Denne maidagen for nesten hundre år siden klarte folkemengden og leieboerforeningen å forhindre at Nielsen fikk kastet ut noen av leieboerne sine.

Eugen Nielsen var sentral i dannelsen og finansieringen av flere brune organisasjoner, inkludert det som etter hvert skulle bli Vidkun Quislings parti, Nasjonal samling.

• Les også: Les historien om Quislings hjem, Villa Grande, en del av førerens ran av det.

Her sto kampen mot fascistene

Det var på Grünerløkka at gatekampene sto mellom fascister og anti-fascister på 20- og 30-tallet.

På Grünerløkka fantes kjernen i arbeiderbevegelsen i Oslo. Akkurat som i Berlin og London ønsket fascistene, som gjerne ble kalt brunskjorter, å provosere ved å legge sine møter til nettopp Grünerløkka eller andre arbeiderstrøk. I tillegg markerte de gjerne sitt syn langs første-mai togets rute.

Mens den slags provokasjoner i dag stort sett blir forsøkt ignorert, var det en annen tone på 1930-tallet.

Gerhardsen entrer barrikadene

NS hadde invitert til et stort propagandamøte i Birkelunden like før valget i 1933. Før Quisling nådde talerstolen, var Birkelunden fylt opp av motdemonstranter.

— Vi skal kjeppjage fascistene ut fra Løkka, ropte motdemonstrantenes leder, Einar Gerhardsen før Vidkun Quisling kom seg ut bakveien. Men da noen av motdemonstrantene fulgte etter og grupperte seg utenfor Quislings hjem på Vestkanten, var Gerhardsen tydelig på at hjemme var selv Vidkun Quisling en privatperson som skulle få være i fred.

Arbeiderpartiet mobiliserte voldsomt mot fascistene før Stortingsvalget i 1933, fikk respons fra folk og gjorde et brakvalg. Nasjonal Samling og Quisling derimot, fikk ikke valgt inn noen representanter på Stortinget.

Ungdommen ble radikalisert

Emberland viste til intervjuer av gjenlevende i forbindelse med arbeidet sitt. De fortalte at ungdommen i mellomkrigstiden følte at det gamle samfunnet hadde mislyktes. De ønsket noe nytt. Slik forklarte de den sterke radikaliseringen av yngre mennesker i byen.

På gymnasene i Oslo vest, var det populært å gå med hakekors på jakkeslaget. Streikebryterorganisasjoner og paramilitære grupper tiltrakk seg dem som mente løsningen var en sterk leder og militærmakt. I øst søkte ungdommen folkemakt og gikk under Arbeiderpartiets og Kommunistpartiets (NKPs) faner.

• Les også: Steinar Saghaug har gått i 1. maitog i 70 år. I dag feiret han som han alltid gjør-han var togsjef i Oslo

Tyske flyktninger til Norge

Norge var ikke upåvirket av fascismen ute i Europa. Mange tyske flyktninger, deriblant han som senere ble forbundskansler i Vest-Tyskland, Willy Brandt, kom til Norge.

— De tyske flyktningene oversvømmer alle land i Europa, som rotter, skrev Morgenbladet

De tyske flyktningene og hva som skjedde med dem, er ett av flere temaer Emberland vil følge opp i framtiden.

På spørsmål fra Barbro Svensson om det ikke fantes kvinner som sto på talerstolen eller i fronten mot fascistene på den tiden, svarte Emberland at de var med, men var blitt ignorert da historien ble skrevet.

Nazistene marsjerer trygt i gatene våre i dag, og mange spør seg, hva ville Gerhardsen gjort, sa historieforsker Emberland. Der lot han historien svare for seg selv.