Det maritime Oslo

Oversvømmelse ved Revierbrygga i Bjørvika rundt 1915. I bakgrunnen skimtes Hotel Nordpol. Foto: Johanne Markus Holmsen / Oslo bymuseum

Hestene regjerte i Bjørvika. Men nå har elbiler og andre doninger tatt over

I arbeidet med å skrive en bok om historien til det maritime Oslo, brukte jeg mange timer med å tråle havnelangs. Blant annet i området rundt det tidligere Havnelageret ved Langbrygga i Bjørvika.

Publisert

Med gamle og nye kart forsøkte jeg å følge byen og havnas historiske utvikling. Endringene har vært voldsomme. Iløpet av 1900-tallet ble de siste rester av tidligere tiders pakkhus, sjøboder og brygger revet, små basseng og sjøgrunn ble fylt igjen, bryggefronter ble endret og gamle landemerker forsvant.

Disse omfattende havneutvidelsene var nødvendige, mente både byens myndigheter, havnevesenet og skipsfartsnæringen, for å gjøre havna mer effektiv og gi flere kaimeter til et stadig økende godsvolum over byens havn.

Det maritime Oslo

Erik C. Ødemark er historiker, forfatter og foredragsholder. Han har blant annet skrevet boken Maritime Oslo. Fra vikingby til Fjordby. Ødemark skriver fast i VårtOslo om byen ved fjorden, det maritime Oslo.

I dag er Havnelageret en av få minner igjen etter den norske skipsfartens gullalder på 1900-tallet. Men det får vi la ligge i denne omgang.

På doningen skal fint folk kjennes

Det er ikke bare havnevirksomhet som kan knyttes til denne delen av havna, Bjørvika var også åsted for folkelige forlystelser. En av dagene jeg orienterte meg med kart og papir ved Havnelageret, ble jeg stående der hvor det tidligere Sadelmakerhullet en gang lå, og som i dag er en heller usjarmerende parkeringsplass rett ved tunnelen som leder ned til motorveien under Oslo.

Dette bildet av Bjørvika er tatt rundt 1880, og viser hvor stor aktivitet det var i havna den gang. Foto: Johanne Markus Holmsen / Oslo bymuseum

Parkeringsplassen var fylt opp med en rekke dyre biler og jeg kom til å tenke på ulike ord og uttrykk som har blitt brukt om kjøretøy, eksempelvis «dollarglis» som jeg minnes fra min barndom. Men også doning eller kjøredoning som blir brukt om både motorkjøretøy og hest og vogn.

Et annet uttrykk for doning er ekvipasje, blant flere betydninger brukt om hestesport; hest og vogn eller slede. Det var det siste som fikk meg til å tenke på travsport, for ved Havnelageret befinner man seg faktisk ved «fødestedet» til den organiserte travsporten i Norge. Men da må vi tilbake til 1700- og 1800-tallet, ikke til sommerlige aktiviteter, derimot til vintersport.

Travbane på isen

Før bilmotorens tid var det hesten som sørget for transport av gods over fast grunn, enten med vogn eller slede, og i 1700-tallets Christiania og omegn fantes det virkelig mange hester! Behovet for å vise frem sin ekvipasje i all sin prakt, ikke bare som transportmiddel, var minst like sterkt for et par-tre hundre år siden som der er i vår tid, slik sett passer både hesten og bilen inn i dette historiske området.

Havnelageret er opplyst og for lengste gjort om til alt annet enn lager for skipsvarer. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

Det hadde seg nemlig slik at flere av Christianias bemidlede borgere brukte vinterisen utenfor Tollboden som travbane, en vinteraktivitet som ble et populært innslag blant skuelystne i en ellers vinterstille by. Akkurat når de første travløpene tok til i Christiania, vet man ikke sikkert, men alt i 1760-årene skal det visstnok ha blitt organisert travløp på vinterisen i Bjørvika, dog var dette antagelig av mer privat karakter.

Travsportens far

Det var trelastgrosserer og skipsreder Jacob Meyer (1781-1855) som startet den organiserte travsporten i Norge. Meyer hadde arbeidet seg opp til å bli en av byens rikeste borgere, i 1804 kjøpte han tomten Lille Strandgate 8, hvor Oslo Sentralstasjon ligger i dag.

Der lot han oppføre en stor bygård som inneholdt både bolig, forretningslokaler og en stor stall. I kildene fortelles det at Jacob Meyer var en ivrig rytter og at han hadde et stort antall rasehester i stallen, både travere og ridehester. Dessuten skal han ha drevet med hesteavl i stor stil.

Jacob Peter Meyer (født 1781 i Christiania, død 14. februar 1856) anses som grunnleggeren av norsk travsport. Han er også far til blant andre Thorvald Meyer som i 1862 kjøpte den nesten ubebodde Grünerløkka og fikk igang bygging i området.

Vinterstid tok Meyer daglige treningsturer på den islagte Bjørvika utenfor Tollboden med sine rasehester, visstnok noe av en folkeforlystelse. De mange skuelystne var kanskje inspirasjonen som førte til at han tok initiativet til det første organiserte kappløpet med hest og slede på Bjørvika den 12. februar 1832, i regi av den nystiftede Selskabet til den Norske Hesteraces Forædling: Norges første hesteavlsforening.

Jacob Meyers pokalløp

Etter Meyers død i 1856 sank interessen for travsporten i Christiania noen år. Men i 1870-årene tok den seg opp igjen og kappkjøringen ble flyttet til Pipervika. I 1875 ble travløpene flyttet til Frognerkilen, og det var nok like greit for tre år senere fikk havnevesenet sin første isbryter «Mjølner». Den gjorde havnen åpen for helårsvirksomhet for skipsfarten og dermed var det slutt på alle typer vintersport i Bjørvika.

Kleppe Slauren vant Jacob Meyers pokalløp 2017. Foto: Bjerkebanen

Det var det nystiftede Selskabet for Kappkjøring og Trav, eller Det Norske Travselskap (DNT) som det heter i dag, som sto som arrangør for det første travløpet i Frognerkilen. Travløpene ble svært så populære og fikk godt besøk av publikum, til og med kong Oscar II var til stede på et arrangement ved Filipstad et par vintre senere. I avisreferatene fra dette stevnet kan man lese at banen var 700 meter lang og at: «første Præmie kunde denne Gang kun vindes, naar denne Bane tilbakelagdes paa 80 Sekunder eller mindre».

Til minne om tidligere nevnte Jacob Meyer gikk for første gang det som skulle bli et av de store klassiske travløpene av stabelen i Frognerkilen i 1896, nemlig Jacob Meyers pokalløp. Fortsatt arrangeres dette travløpet i Norge, nå som noe av en årlig festdag på Bjerke travbane.

Elbil på havre?

Jeg har tatt meg en liten pause i havnevandringen og står i skyggen ute på parkeringsplassen ved Havnelageret. Sommeren er rekordvarm. Klokken har passert 15 og arbeidsdagen ser ut til å være over for en rekke kontorfolk. Eieren til en av vår tids «ekvipasjer» skal visst dra, han har satt seg inn med pikk og pakk og rygger lydløst ut fra sin oppmerkede plass.

Noen meter senere stopper den elektriske «ekvipasjen» plutselig, like ved der jeg står. Sjåføren ser litt forundret ut i det han etter en liten stund aker seg ut av bilsetet mens han dytter de mørke solbrillene opp på det kortklippede hodet. Han går et par runder rundt doningen uten å bli noe klokere, ser det ut til.

4. januar i år og Havnelageret speiler seg i Operaen i Bjørvika. Foto; Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Han kikker opp og våre øyne møtes, han trekker på skuldrene som for å få moralsk støtte. Så bøyer han seg ned, ser under bilen her og der uten at noe konkret skjer, setter seg inn igjen. Men «ekvipasjen» vil fortsatt ikke bevege seg. Straks etter er han ute og på beina igjen og nok en gang kikker han bort på meg som for å be om råd.

Dårlig valg, tenker jeg, er det noe jeg ikke har peiling på så er det bil, spesielt ikke elektriske ekvipasjer. Men i stedet for å opplyse om det plumper jeg ut med forslaget: «Kanskje du burde gi den litt havre.»

Akkurat som om fyren kunne vite hva jeg hadde gått rundt og tenkt på den siste halvtimen. Men jeg lar videre forklaringer være, snur meg rundt med noen latter-knegg og rusler videre. Godt at ikke en av sønnene mine var her nå tenker jeg. Jeg synes jeg hører en av dem: «At det går an å si noe så pinlig teit – havre liksom!»

Kilder: Maritime Oslo. Fra vikingby til fjordby og Harald Hals: Byen, havnen og sjøen.

Powered by Labrador CMS