Kenneth Engebretsen
Kenneth Engebretsen. Foto: Johannes Andersen

En stemme fra drabanten: Kenneth Engebretsen rapper om de som faller utenfor

Rapperen fra Groruddalen er ikke redd for å gjøre sin egen greie. Han synger med ærlighet om dop- og gjengmiljøet på Oslo øst, på en slik måte at man ikke klarer å slutte å høre.

Kenneth Engebretsen åpnet forrige lørdag Øyafestivalen. Han har fått en slags kultstatus innad i rapmiljøet, og en dedikert fanskare i hele Norge, kanskje nettopp på grunn av ærligheten han synger med.

Tekstene hans er totalt blottet for humor, og er hverken like metaforiske som Lars Vaulars, innehar like spenstige, kreative rim og ordspill som OnklPs, eller appellerer til den gemene hop på lik linje med Karpe Diem sine tekster. Engebretsen blir på en måte en slags norsk raps beatpoet. Og fordi han åpenbart har vært en del av miljøet han beskriver, får han også en troverdighet mange norske rappere er forunt.

Kenneth Engebretsen åpnet Øyafestivalen. Foto: Andre Holden

Sosialrealisme

Jeg møter Kenneth på Kulturhuset, og han setter en øl foran meg.

— Kan du fortelle om deg selv, og hva du ønsker å oppnå med musikken din?

— Tja. Hva skal jeg si? Jeg heter Kenneth og er fra Groruddalen, nærmere bestemt Stovner og Haugenstua. I bunn og grunn føler jeg at jeg alltid har vært glad i hip hop, men at det er så mye dritt der ute. Jeg vil prøve å ha en slags moral oppi den dritten her, et ønske om å spre litt folkeskikk i en bransje full av grovheter.

Unngår glorifisering

Kunst skal reflektere rundt og speile virkeligheten. Problemet med høykultur er at det sjeldent representerer mannen i gata – men det klarer Kenneth. Han beskriver virkeligheten i lukkede rom, ofte fulle av rus, men tar også klar avstand fra det han beskriver, og glorifiseringen av slike miljøer.

Han forteller om alt som går galt, istedenfor alle de som klarer seg på tross av mye festing. Han rapper om urettferdigheten i den norske velferdsstaten, og det er en gjennomgående sårhet og empati for de svake i samfunnets i tekstene hans.

— Jeg jobber med ungdom som trenger det, sier Kenneth.

Utsnitt fra videoen til Gule lys. Foto: Skjermdump

— Vil du være et godt forbilde?

— Jeg vil ikke dra den for langt. Jeg ble nominert til forbildeprisen. Da lo jeg litt. Jeg mener ikke at jeg er så ille, men det er ironisk.

— Du rapper om tunge temaer. Hvor ærlig er du i tekstene? Underdriver du, eller overdriver du?

— Jeg underdriver. Det skinner igjennom at jeg har vært gjennom ting. Men du hører ikke meg si at jeg skal komme og ta noen i tekstene mine, hvis du skjønner. Folk tror på meg og det jeg har sett. Jeg ønsker å være et forbilde på at det går an å komme seg ut av det, og gjøre noe positivt, uansett hvor du kommer fra.

— At det går an å snu på flisa?

— Ja, og være en stemme. Å overbevise kids om at det å ha den fineste bilen i seg selv ikke er et mål.

Kenneth vokste opp på Stovner. På bildet: Stovner t-banestasjon. Foto: ごぼう/Wikipedia

Avslørende tekster

Rapperen sier aldri hva han har gjort, men hinter åpenbart til dopsalg og lignende kriminalitet i tekstene sine. Et eksempel er dette tekstutdraget:

«Grammere etter grammere, femmere etter femmere. Vokste opp i landet her, ett av de rikeste. Et land med noe krim, det er mest drugsa vi sliter med. Vi klarer ikke kvittes. Nå har vi alle blod på hendene».

Eller når han synger om en grå og hard oppvekst i Groruddalen:

«Stovner, Haugenstua, vokst opp, mann. Automatvåpen, kompisland»,

«Den hardeste skolen sier man er på gata. Her var området på skolen, til tider reine plata».

Kenneth er så fra Stovner som overhodet mulig, og bruker dette som et trumfkort. Det gjør han til en sårt trengt stemme, i likhet med artistene Jesse Jones og Herreløse, for alle de fra Oslo som har falt utenfor. Det er ikke tilfeldig at alle disse synger om kriminalitet, dop og et liv utenfor normene.

— Er det fort gjort å havne på skråplanet i Groruddalen?

— Det kan skje hvem som helst. Jeg er hvem som helst. Fra en god familie, et møblert hjem. Men miljøet, det er jo der du er mest. Ute i gata. Vis meg venna dine, så vet jeg hvem du er. Akkurat som Romulus og Remus eller Mowgli. Jeg følte at vi var alene, og at vi aldri fikk den hjelpen vi trengte.

— Klasseskillet blir for stort

—  Du rapper om Groruddalen på en politisk måte.

— Ja. Det irriterer meg at staten ikke innrømmer at de glemte oss. De puttet all drittet på ett sted, og nå er det plutselig for dyrt å bo der. Jeg må snart flytte til Kongsvinger. Nå er alt liksom «fryd og gammen». Men vi får ikke gravd opp de gutta vi mista.

Groruddalen. Foto: C. Hill, 2010/Wikipedia

— Så du føler at staten har ansvar for hvordan drabanten har sett ut siden du vokste opp til nå?

— Jaja. De putter nyinnflytta flyktninger, som ikke kan språket, inn i samme blokker som alkiser og narkiser, og så skal du forvente at kidsa deres klarer seg uten videre? Neh. Først nå skal de begynne å flytte dem rundt. For å spre dritten. Det er i hvert fall en start. Forøvrig er Vestkanten og Lørenskog fulle av gangstere nå. Men de har penger.

— Og apropos penger: De privilegerte, de med penger, de oppe i systemet, som drar i trådene, som ikke har vokst opp i drabanten, de har aldri vært i krigen. De trenger ikke vokse opp med heroinister i blokka si.

— Klasseskillet har blitt for stort, og det handler ikke om hudfarge eller religion. Jeg var fornøyd med skitur til 150 kroner, mens andre dro på skoletur til Paris. Og noen av foreldrene våre sleit attpåtil med å skaffe de 150. Jeg tar opp disse problemstillingene i flere av låtene mine.

Slipper album i november

— Og apropos låtene dine. Du har sluppet såpass mange singler på to år, at du kunne sluppet et album. Kommer det noe lengre snart?

— Jeg har valgt å ta den lange veien. Brick by brick. Men ja, den kommer i november. Alle singlene mine på Spotify er med på den, utenom «Jensen». Totalt 13 låter.

Den store lampa Engebretsen rapper om er kunstverket «Storstua» av Fredrik og Martin Raddum. Foto: Kulturetaten, Oslo kommune/Wikipedia.

— Neste singel fra skiva heter «Unge Engebretsen». Her har jeg forresten et sitat du gjerne kan få førpremiere på: «Rydder opp i hooden, prøver å hviske ut all struggle’n vår. Bruker en mill på lampa, vil dem skal si noe sånt; beklager, dem jobba hardere for andre barn enn oss. Behandla oss som foreldra våre ikke skatta nok».

Lampa han refererer til er en lampe, som er verdens største, som ble installert på Haugenstua som en del av kommunens områdeløft.

I Kenneths øyne er lampa intet annet enn provoserende. Han mener at denne, som et symbol, kom på bekostning av for eksempel ungdomshuset, der ungdom tidligere fikk et kulturelt og generelt alternativ til livet ute på gatene.

Identitet i norsk rap

— Hva tenker du om norsk rap og hip hop anno 2017?

— Det jeg vil starte med å si er at det skjer jævlig mye. Og jeg vil gi en stor shout-out til Marius Solberg, som har åpnet dørene for mange unge. Jeg har også laget hundre sanger i kjelleren, og de ville fått et publikum hvis jeg hadde vært ung nå.

— Det er mange som er seg sjøl, og gjør det på norsk, og på en norsk måte. Og snakker om seg selv, istedenfor å adoptere alt mulig fra alle andre steder. Og det føler jeg er en god ting. At vi begynner å nærme oss et sted der norsk rap har en egen identitet.

— Det er mye bra, men jeg synes det er irriterende hvordan folk har lyst til å snakke gateting, uten å vite noe om det. Jeg har skrapet asfalten, og så kommer noen og stjeler det livet for å tøffe seg. Gjør hva du vil for å tjene penger. Jeg må jobbe eller gå på gata. Men ikke glorifiser det du ikke kjenner til. Kidsa hører på deg.

— Kan vi passe på kidsa?

— Vi har savnet Oslo-rappere. Men i det siste har det kommet noe. For eksempel Jesse Jones og Herreløse.

— Ja, Herreløse har vært her lenge! Jeg kjenner de. Du hørte aldri om Ellingsrud og Groruddalen før. Den pakka er vanligere nå, at folk sier hvor de kommer fra i tekstene. Jesse kjenner drabantene. Og Boss Castro. Man må ha vært der for å prate om det.

– Hvordan startet det hele?

— Jeg har skrevet dikt hele livet, og jeg har rappet så lenge jeg kan huske. Og så har jeg så klart hørt på hip hop. Jeg elsker hip hop, men jeg hater også mye hip hop. Tupac, Nas, Jay-Z, Biggie, Talib Kwali. Jeg liker smart hip hop fremfor gangstaopplegg.

— Er det vanskelig å leve av rap i Norge?

— Ja, men noen lever av det. Hvis du har rette folk rundt deg, så har du gode muligheter. Og det er bra. Men det er ikke sånn at det er alt. Kulturbransjen er urettferdig. Sophie Elise ligger på topplista på Spotify. Men det kan ikke jeg tenke på.

— Har du et siste utrop? Noe du brenner inne med?

— Ja. Kan vi være så snill å passe på kidsa? Og de eldre.

Kommentarer
Vårt Oslo er gratis, men koster penger å lage.
For å støtte oss følg oss på sosiale medier og gjerne vipps noen kroner til #123676
Tusen takk for bidraget.