En liten globetrotter på 11’ern

Trrrr – lyden fra strømledningen blei sterkere og sterkere og rista der oppe i lufta. Den blå trikken med tilhenger’n kom liksom dansende nedover brosteina – og det gjorde det inni meg også. Det dansa i maven min, for jeg visste at om bare en liten stund ville det blide, runde ansiktet til onkel Arvid stikke frem fra bakerst på henger’n og løfte meg opp på plattforma med en liten latterkule mens det rasla i billettveska hans.

Onkel var alltid blid, for han bare elska jobben sin som konduktør i sporveien, og han bare elska å være barnevakt for meg.

– Jeg leverer’n når jeg er ferdig med vakta om en times tid, gliste onkel til mutter’n.

– Husker’u vi hørte på Gerhardsen

Så dro’n i snora med et pling. Jeg vinka til mutter’n mens vogna gjorde et par byks fremover. Det peip i svingen ved Nybrua og jeg kjente av lukta at vi nærma oss Gassverket i Storgata – og her sto jeg, en liten globetrotter på vei til Majorstua via Stortorget, og sugde inn alle inntrykka som for forbi.

– Husker’u vi gikk gjennom her for å høre på Gerhardsen, landsfader’n? hviska onkel i øret mitt da vi sto ved Folketeaterpassasjen i Storgata.

Jeg nikka med store øyer, for jeg blei liksom aldri lei av å høre på onkel som fortalt om livet som suste forbi oss og som skrudde fast denne byen langt inni sjela mi.

– Der står’n... Christian kvart... og sier: Her skal byen ligge! Han pekte på den grønnirra statuen med drøssevis av duer da vi feide over Stortorget.

– Kvart? peip jeg.

– Her handler fiffen

Luktene, husfasadene – og kanskje folka også, forandra seg etter hvert som vi nærma oss vest. Onkel jobba seg sidelengs innover i vogna mens han lo og skravla og dro ut billetter ut fra den blanke billettrullen sin.

– Her handler fiffen, gliste onkel, som fikk «Friheten» på dørmatta én gang i uka og var medlem av NKP, da vi passerte Franck i Bogstadveien.

– Valkyrie plass, ropte onkel, og det syns jeg var så fint ord. Så runda vi inn i Kirkeveien og var på vei tilbake igjen.

– Én mandelstang og tre boller! Onkel gikk av vakt på Disen, og nå sto vi i bakeriet som lukta himmelsk.

– Og nå, Terje – nå skal vi hjem til mutter, drekke kaffe, spise mandelstang og juge litt. Han tok meg i hånda mens vi kryssa Grefsenveien for å ta trikken nedover igjen.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.